Ta vare på matjorda!

I går hadde jeg gleden av å være på det første årsmøte til jordvernforeningen for Oslo og Akershus. Akershus har noe av landets beste landbruksjord og jeg setter derfor pris på å få innblikk i jordvernforeningens arbeid og synspunkter. De målbærer verdier og ansvar for en helt grunnleggende produksjonskultur hvor utviklingen med sterk vekst virkelig berettiger en korrigerende «vaktbikkje».

 De fleste forstår at matproduksjon er grunnleggende viktig. Og de fleste forstår også at det er en sammenheng mellom produksjonsareal og produksjonsmengde. Derfor har jordvern høy prioritet i all arealforvaltning. Akershus og Oslo er det området i landet med sterkest vekst og har en rivende utvikling. 22 kommuner omkranser hovedstaden og gjør det krevende å trygge en helhetlig forvaltning av natur og landbruksverdier.

Avveiing av vekst og vern er en vedvarende utfordring som krever godt overblikk, høy kompetanse, klokskap og fasthet for å trygge fremtidsrettede bærekraftige avveiinger. Det er et politisk ansvar å gjøre de rette valgene. For å sikre at vi gjør det trenger vi nettopp foreninger som Jordvern Oslo og Akershus som løfter fram vesentlige aspekter og er pådrivere for debatt og stiller kritiske spørsmål.

3/4 av klimagassutslippene i Akershus kommer fra veitrafikken. Vi må redusere dette og trygge en utvikling hvor transporten tas med kollektiv, sykkel og gange. For å lykkes med dette må vi bygge mer konsentrert rundt tettstedene. Det kan også ta noe matjord. Planprosessen med vår nye regionale plan for areal- og transport viste at en videreføring av dagens arealutvikling i de 22 kommunene våre ville medført mer nedbygging og en veldig fragmentert og transportskapende utvikling.  33 prosent av nedbygging av matjord skyldes spredt boligbygging.

Fylkestinget skal ivareta mange vernehensyn; kulturminner, biologisk mangfold, friluftsliv og jordvern. Utfordringen er å prioritere langsiktig og bærekraftig i en tid med veldig kraftig vekst. Alle prognoser tilsier at veksten fortsetter. Dette må vi forholde oss til. Norge som nasjon har i lang tid hatt en omforent tilnærming for å trygge bosetting og aktivitet i distriktene.  På tross av en aktiv distriktspolitikk øker veksten i Oslo/Akershus formidabelt. Så dilemmaene vil øke. Derfor blir oppfølgingen a regional plan så viktig. Selv om planen sier at vekst skal gå foran vern i tettstedene, sier den også at vern skal styrkes utenfor tettstedene.

Og vekst går kun foran vern når tre viktige premisser er avklart. Dette er beskrevet slik i planen; Hvis utbyggingshensyn skal gå foran vern av landbruksjord i de prioriterte vekstområdene skal:

1. potensialet for fortetting og transformasjon i vekstområdet være utnyttet
2. nye områder som ønskes tatt i bruk skal ha høy utnyttelse
3. en utvidelse av byggesonen anses helt nødvendig ut fra mål for bolig- og arbeidsplassvekst i prioriterte vekstområdene.

Så selv om den regionale areal- og transportplanen har foretatt en avveiing mellom vekst og vern i tettstedene, innebærer det ikke uten videre at landbruksjord kan vike i forhold til utbyggingsbehov. Det skal i så fall skje ut fra dokumenterte behov og prioriteringer. I en slik situasjon må meninger brytes og løsninger drøftes.  Vi trenger representanter som utfordrer og setter vern på dagsorden. Bare når slike stemmer kommer frem kan vi klare å belyse vesentlige aspekter og trygge gode avgjørelser.

 

 

Større og sterkere regioner

Nye og mer komplekse utfordringer, knyttet til bl.a. kompetanseutvikling, bærekraftig utvikling, klimatilpasning og folkehelse, krever mobilisering og stor innsats på tvers av sektorer. Større, sterkere og mer funksjonelle regioner vil gi bedre grunnlag for gode strategiske valg og økte samordningsgevinster.

Regjeringens arbeid med kommune- og regionreformen har åpnet for større og sterkere folkevalgte regioner. Våren 2016 legges det fram en stortingsmelding om regionreform.  Akershus ønsker at man vurderer sammenslåing av fylker til større og sterkere regioner.  Rollen som regional samfunnsutvikler krever politiske avveininger og må ivaretas av det folkevalgte nivå som står direkte til ansvar overfor innbyggerne. Dette vil sikre en åpen og involverende saksbehandling og bidra til at regionreformen også blir en demokratireform.

Større regioner vil gjennom regional planlegging kunne øve innflytelse over og se større helhet i løsning av oppgaver som strekker seg over større geografiske områder, eksempelvis innen arealbruk, samferdsel og kompetansebehov i arbeidslivet. Større regioner er likevel neppe et tilstrekkelig grunnlag for en styrket rolle som samfunnsutvikler, hvis dette ikke følges opp med oppgaver, makt og myndighet. Overføring av utviklingsoppgaver fra fylkesmannen til regionene vil kunne sikre mer demokrati og effektivitet. Det vil tydeliggjøre folkevalgte regioner i rollen som samfunnsutvikler. Det bør også vurderes om de nye regionene skal overta økonomiske stimuleringsmidler og sentrale veiledningsoppgaver.

I arbeidet med regionreformen utreder Akershus to alternativer; Østfold/Akershus og Østfold/Buskerud/Akershus. For begge alternativer åpnes det for å inkludere Oslo, dersom Oslo skulle ønske det.  Det er naturlig å se Oslo og Akershus i sammenheng og vil ta kontakt med Oslo for å diskutere sammenslåing.  Med så mange felles oppgaver som Oslo og Akershus har, er et fylke kanskje den beste løsningen. Befolkningsveksten krever gode felles løsninger både innen samferdsel, boligbygging, skoler og arbeidsplasser for å nevne noe.

Oslos er i utgangspunktet negative til å danne et felles fylke.  Uansett hvordan det går med Oslo vil vi fortsette prosessen for å se på om Akershus kan slå seg sammen med Østfold og Buskerud.  Vi kan samarbeide nært med Oslo, selv om de ikke blir felles fylke. Regionene rundt hovedstaden bør uansett finne sammen i felles utfordringer. Det vil også gjøre samarbeidet med hovedstaden lettere. 

Et samlet Storting og regjering har sagt at færre og større regioner er en forutsetning for at regionalt folkevalgt nivå skal fa nye oppgaver og vi er villige til a å ta ansvar og gjøre endringer for a styrke rollen som samfunnsutvikler. Samtidig har vi påpekt at det er nødvendig med endringer i rammebetingelsene for at regionene skal bli mer effektive i rollen. Større sterkere og mer funksjonelle regioner vil gi bedre strategiske valg og økte samordningsgevinster for nasjonen.

Å forebygge radikalisering og ekstremisme

Akershus fylkeskommune styrker de videregående skolenes arbeid med å forebygge radikalisering og ekstremisme. Utdanning er ingen garanti mot ekstremisme, men skolen er blant de viktigste institusjonene for å sikre inkludering i samfunnet. Derfor er det spesielt viktig for Akershus å fremme en egen handlingsplan for bekjempelse av radikalisering og voldelig ekstremisme rettet inn mot skolen.

Skolens forebyggende rolle går først og fremst ut på å gi elevene faglig kunnskap og å ruste dem til å møte livet og mestre utfordringer sammen med andre. Elevene skal bli møtt med krav og utfordringer som stimulerer til motivasjon for videre læring. Dette er skolens viktigste oppgave, men det er også svært viktig for å forebygge marginalisering som kan føre til at ungdommer havner i kriminelle miljøer av ulik art. Skolen skal lære elevene å omgås hverandre med respekt og utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse. Den skal også utvikle elevenes evne til demokratisk forståelse og deltagelse i samfunnet forøvrig. Det fellesskap som bygges og de verdier som blir formidlet i skolen kan ha betydning for en effektiv forebygging av radikalisering.

I Akershus har vi 34 videregående skoler og litt over 22 000 elever. Målet er at flest mulig skal oppnå best mulig kompetanse og gjennomføre videregående skole og gjennomføringen skal derfor økes til 87 prosent innen 2018. Foreløpige tall viser at det for skoleåret 2014/15 er om lag 16 prosent av 22 000 elever, det vil si ca. 3500 ungdommer, som hvert år dropper ut av videregående opplæring.  Økt gjennomføring er viktig, fordi kunnskap og utdanning er det fremste forebyggende tiltaket vi har mot utenforskap og således også mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Skolene har på bakgrunn av dette et sterkt mandat i å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Skolenes samarbeid med kommunene, skolehelsetjenesten og politi, er svært viktig for å kunne imøtekomme de utfordringene økt mangfold og generell samfunnsutvikling medfører. Det er gjennom samarbeid med andre viktige samfunnsaktører at skolen best kan ivareta sitt mandat i det forebyggende arbeidet.

Terror er den ytterste konsekvens av radikalisering og voldelig ekstremisme. I Norge er terrorhandlingene den 22. juli 2011 de mest dramatiske voldshandlingene vi har vært utsatt for siden andre verdenskrig. Terrorisme må derfor ikke betraktes som noe som foregår fjernt fra Norges grenser.