Avveiing av vekst og vern er en vedvarende utfordring som
krever godt overblikk, høy kompetanse, klokskap og fasthet for å trygge
fremtidsrettede bærekraftige avveiinger. Det er et politisk ansvar å gjøre de
rette valgene. For å sikre at vi gjør det trenger vi nettopp foreninger som
Jordvern Oslo og Akershus som løfter fram vesentlige aspekter og er pådrivere
for debatt og stiller kritiske spørsmål.
3/4 av klimagassutslippene i Akershus kommer fra
veitrafikken. Vi må redusere dette og trygge en utvikling hvor transporten tas
med kollektiv, sykkel og gange. For å lykkes med dette må vi bygge mer
konsentrert rundt tettstedene. Det kan også ta noe matjord. Planprosessen med
vår nye regionale plan for areal- og transport viste at en videreføring av
dagens arealutvikling i de 22 kommunene våre ville medført mer nedbygging og en
veldig fragmentert og transportskapende utvikling. 33 prosent av nedbygging av matjord skyldes
spredt boligbygging.
Fylkestinget skal ivareta mange vernehensyn; kulturminner,
biologisk mangfold, friluftsliv og jordvern. Utfordringen er å prioritere langsiktig
og bærekraftig i en tid med veldig kraftig vekst. Alle prognoser tilsier at veksten
fortsetter. Dette må vi forholde oss til. Norge som nasjon har i lang tid hatt
en omforent tilnærming for å trygge bosetting og aktivitet i distriktene. På tross av en aktiv distriktspolitikk øker
veksten i Oslo/Akershus formidabelt. Så dilemmaene vil øke. Derfor blir
oppfølgingen a regional plan så viktig. Selv om planen sier at vekst skal gå
foran vern i tettstedene, sier den også at vern skal styrkes utenfor
tettstedene.
Og vekst går kun foran vern når tre viktige premisser er
avklart. Dette er beskrevet slik i planen; Hvis utbyggingshensyn
skal gå foran vern av landbruksjord i de prioriterte vekstområdene skal:
- potensialet for fortetting og transformasjon i vekstområdet være utnyttet
- nye områder som ønskes tatt i bruk skal ha høy utnyttelse
- en utvidelse av byggesonen anses helt nødvendig ut fra mål for bolig- og arbeidsplassvekst i prioriterte vekstområdene.
Så selv om den regionale areal- og transportplanen har foretatt en avveiing mellom vekst og vern i tettstedene, innebærer det ikke uten videre at landbruksjord kan vike i forhold til utbyggingsbehov. Det skal i så fall skje ut fra dokumenterte behov og prioriteringer. I en slik situasjon må meninger brytes og løsninger drøftes. Vi trenger representanter som utfordrer og setter vern på dagsorden. Bare når slike stemmer kommer frem kan vi klare å belyse vesentlige aspekter og trygge gode avgjørelser.