Vannforvaltning en demokratisk oppgave

Vann er en viktig felles ressurs for samfunnet. God og helhetlig forvaltning, som ivaretar de samlede samfunnsinteressene knyttet til vann, krever lokal og regional kunnskap og engasjement i det offentlige, næringslivet og hos de frivillige.

Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår likevel betydelig endringer i organiseringen av arbeidet med vannforskriften.  Forslaget innebærer at vannforvaltningsarbeidet flyttes fra demokratiske arenaer lokalt og regionalt til statlige kontorer, når de mener staten selv er best egnet til å forvalte vannet vårt. Vannressursene er vår felles ressurs og kan ikke defineres som et sektoransvar. God forvaltning av vannressursene er nødvendig i en bærekraftig utvikling, et klima i endring, for næringsutvikling og for folkehelsen. Håndtering av en slik sentral utfordring krever innsats på tvers av sektorer og myndighetsnivåer.

Norge har fått internasjonal anerkjennelse for organiseringen av arbeidet med vanndirektivet. Gode medvirkningsprosesser, bygging av tillit, og tverrfaglig samarbeid på tvers av geografiske grenser tar tid, men gir resultater. Departementene konkluderer etter et år og ikke på bakgrunn av resultater når de nå vil frata fylkeskommunene vannregionmyndighet. Det er et prosessmessig, miljømessig og demokratisk tilbakeslag.

Vannforvaltningsplanene må fortsette å vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven. Dette er et felles redskap for å få god balanse mellom økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Det er grunnlaget for samordning mellom statlige, regionale og kommunale etater. Det sikrer gode og helhetlige avveiinger og prioriteringer om samfunnets samlede behov.

Stortinget forutsetter at regionreformen skal gi regionene et større ansvar for samfunnsutviklingen og at fylkesmannens ansvar knyttes til tilsyn, kontroll og beredskap. Regjeringens ekspertutvalg må gjøre sine vurderinger før departementene kan beslutte ny organisering. Departementet vil ha mer fragmentert sektorstyring i direktorater og departement fremfor å bidra til tverrfaglig og helhetlig vannforvaltning.

Regjeringen understreker i Meld. St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver at gjennomføring av nasjonal politikk krever avveininger på lokalt og regionalt nivå. Regjeringen mener at regional planlegging skal ta tak i sektoroverskridende utfordringer og oppgaver. Disse skal underlegges politisk avveining og prioritering. Regional planlegging tilpasses nasjonal politikk og til lokale og regionale forhold. Regionale planprosesser skjer i partnerskap med kommuner, stat, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Endringene som nå foreslås bryter med regjeringens mål om å styrke det lokale selvstyret. Det svekker lokal areal- og ressursforvaltning fordi nasjonale statlige myndigheter ikke har lokal eller regional kompetanse til å avveie samfunnets samlede behov. Kommunenes rolle som areal- og ressursforvalter og regionenes samfunnsutviklerrolle svekkes.

Dagens organisering har vært nybrottsarbeid og den sikrer politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra alle berørte parter. Det er den beste og mest bærekraftige måten å oppnå, og langsiktig sikre god økologisk tilstand i våre vann og vassdrag. Nasjonal vannpolitikk er avhengig av lokal og regional samfunnsutvikling.