Ta vare på matjorda!

I går hadde jeg gleden av å være på det første årsmøte til jordvernforeningen for Oslo og Akershus. Akershus har noe av landets beste landbruksjord og jeg setter derfor pris på å få innblikk i jordvernforeningens arbeid og synspunkter. De målbærer verdier og ansvar for en helt grunnleggende produksjonskultur hvor utviklingen med sterk vekst virkelig berettiger en korrigerende «vaktbikkje».

 De fleste forstår at matproduksjon er grunnleggende viktig. Og de fleste forstår også at det er en sammenheng mellom produksjonsareal og produksjonsmengde. Derfor har jordvern høy prioritet i all arealforvaltning. Akershus og Oslo er det området i landet med sterkest vekst og har en rivende utvikling. 22 kommuner omkranser hovedstaden og gjør det krevende å trygge en helhetlig forvaltning av natur og landbruksverdier.

Avveiing av vekst og vern er en vedvarende utfordring som krever godt overblikk, høy kompetanse, klokskap og fasthet for å trygge fremtidsrettede bærekraftige avveiinger. Det er et politisk ansvar å gjøre de rette valgene. For å sikre at vi gjør det trenger vi nettopp foreninger som Jordvern Oslo og Akershus som løfter fram vesentlige aspekter og er pådrivere for debatt og stiller kritiske spørsmål.

3/4 av klimagassutslippene i Akershus kommer fra veitrafikken. Vi må redusere dette og trygge en utvikling hvor transporten tas med kollektiv, sykkel og gange. For å lykkes med dette må vi bygge mer konsentrert rundt tettstedene. Det kan også ta noe matjord. Planprosessen med vår nye regionale plan for areal- og transport viste at en videreføring av dagens arealutvikling i de 22 kommunene våre ville medført mer nedbygging og en veldig fragmentert og transportskapende utvikling.  33 prosent av nedbygging av matjord skyldes spredt boligbygging.

Fylkestinget skal ivareta mange vernehensyn; kulturminner, biologisk mangfold, friluftsliv og jordvern. Utfordringen er å prioritere langsiktig og bærekraftig i en tid med veldig kraftig vekst. Alle prognoser tilsier at veksten fortsetter. Dette må vi forholde oss til. Norge som nasjon har i lang tid hatt en omforent tilnærming for å trygge bosetting og aktivitet i distriktene.  På tross av en aktiv distriktspolitikk øker veksten i Oslo/Akershus formidabelt. Så dilemmaene vil øke. Derfor blir oppfølgingen a regional plan så viktig. Selv om planen sier at vekst skal gå foran vern i tettstedene, sier den også at vern skal styrkes utenfor tettstedene.

Og vekst går kun foran vern når tre viktige premisser er avklart. Dette er beskrevet slik i planen; Hvis utbyggingshensyn skal gå foran vern av landbruksjord i de prioriterte vekstområdene skal:

1. potensialet for fortetting og transformasjon i vekstområdet være utnyttet
2. nye områder som ønskes tatt i bruk skal ha høy utnyttelse
3. en utvidelse av byggesonen anses helt nødvendig ut fra mål for bolig- og arbeidsplassvekst i prioriterte vekstområdene.

Så selv om den regionale areal- og transportplanen har foretatt en avveiing mellom vekst og vern i tettstedene, innebærer det ikke uten videre at landbruksjord kan vike i forhold til utbyggingsbehov. Det skal i så fall skje ut fra dokumenterte behov og prioriteringer. I en slik situasjon må meninger brytes og løsninger drøftes.  Vi trenger representanter som utfordrer og setter vern på dagsorden. Bare når slike stemmer kommer frem kan vi klare å belyse vesentlige aspekter og trygge gode avgjørelser.

 

 

Vekst og matjord

Jordbruksarealet går stadig ned, og er nå under 10 millioner dekar. Kun 3 prosent av Norges totalareal er dyrket jord, noe som er vesentlig lavere enn de fleste land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Befolkningsveksten er stor og utbyggingstakten øker mer enn noen gang. Omdisponeringstakten ligger høyere enn det som er fastslått i de politiske målsettingene, er lite viktigere enn å verne om det mest verdifulle vi har, nemlig neste generasjoners matsikkerhet. De siste 50 årene er det blitt omdisponert over en million dekar matjord i Norge. Hvert år de siste 20 årene har i snitt 16 000 mål med matjord årlig blitt bygget ned. Dette tilsvarer et område på nær 2 500 fotballbaner.

 Arealpresset oppleves ofte sterkest der de mest verdifulle jordressursene ligger. Det er dessverre slik at matjorden er den beste jorden å bygge på, både for infrastruktur og nybygg, da jorden ofte allerede er plan. Derfor blir stadig næringsinteresser satt opp mot hverandre, og dyrka mark er gjerne taperen. I de tilfeller der jordvernet må vike for nasjonalt viktige samfunnsinteresser, og der man har minimert omdisponering av matjorda, er det viktig å hindre at mengden matjord totalt sett reduseres. Her kan nydyrking være en viktig forutsetning.

I et samfunn i stadig utvikling blir forvalteransvaret en viktig grunnpilar. Forvalteransvaret handler om å sikre fremtidige generasjoner de mulighetene og rettighetene som vi har nå. Det handler om miljø og klima. Det handler om verdiskaping. Det handler om matsikkerhet.

Vi må i større grad legge til rette for at maten vi får på bordet er produsert her hjemme. For å øke matproduksjonen er det avgjørende å bygge opp under den aktive bonden. Det er også bred politisk enighet om at matproduksjonen skal økes. Men hvis vi skal ivareta vårt ansvar for å produsere mat, kan vi ikke fortsette å ødelegge den viktigste forutsetningen for matproduksjonen, nemlig matjorda.

Nedbygging av matjord er en irreversibel prosess. Matjord som har blitt bygget ned kan ikke tas i bruk igjen til matproduksjon. Denne jorden er det fruktbare jord- og eller moldlaget på åkrer og enger som er grunnlaget for verdens matproduksjon. Dannelsen av noen få centimeter med matjord kan ta fra flere hundre til tusenvis av år.

Samtidig øker verdens behov for mat sterkere enn veksten i produksjonen. Rask økonomisk vekst i folkerike land som Kina og India gir økt etterspørsel etter matvarer. På tilbudssiden bidrar klimaendringer til tørke eller flom i viktige jordbruksområder, noe som begrenser produksjonen.

Beregninger viser at Oslo og Akershus vil få 400.000 nye innbyggere i løpet av de kommende 30 årene. 84 prosent av arealet i Akershus er noe annet enn matjord. Det må være mulig å bruke disse arealene til å takle befolkningsveksten og ta vare på matjorda.