Vannforvaltning en demokratisk oppgave

Vann er en viktig felles ressurs for samfunnet. God og helhetlig forvaltning, som ivaretar de samlede samfunnsinteressene knyttet til vann, krever lokal og regional kunnskap og engasjement i det offentlige, næringslivet og hos de frivillige.

Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår likevel betydelig endringer i organiseringen av arbeidet med vannforskriften.  Forslaget innebærer at vannforvaltningsarbeidet flyttes fra demokratiske arenaer lokalt og regionalt til statlige kontorer, når de mener staten selv er best egnet til å forvalte vannet vårt. Vannressursene er vår felles ressurs og kan ikke defineres som et sektoransvar. God forvaltning av vannressursene er nødvendig i en bærekraftig utvikling, et klima i endring, for næringsutvikling og for folkehelsen. Håndtering av en slik sentral utfordring krever innsats på tvers av sektorer og myndighetsnivåer.

Norge har fått internasjonal anerkjennelse for organiseringen av arbeidet med vanndirektivet. Gode medvirkningsprosesser, bygging av tillit, og tverrfaglig samarbeid på tvers av geografiske grenser tar tid, men gir resultater. Departementene konkluderer etter et år og ikke på bakgrunn av resultater når de nå vil frata fylkeskommunene vannregionmyndighet. Det er et prosessmessig, miljømessig og demokratisk tilbakeslag.

Vannforvaltningsplanene må fortsette å vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven. Dette er et felles redskap for å få god balanse mellom økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Det er grunnlaget for samordning mellom statlige, regionale og kommunale etater. Det sikrer gode og helhetlige avveiinger og prioriteringer om samfunnets samlede behov.

Stortinget forutsetter at regionreformen skal gi regionene et større ansvar for samfunnsutviklingen og at fylkesmannens ansvar knyttes til tilsyn, kontroll og beredskap. Regjeringens ekspertutvalg må gjøre sine vurderinger før departementene kan beslutte ny organisering. Departementet vil ha mer fragmentert sektorstyring i direktorater og departement fremfor å bidra til tverrfaglig og helhetlig vannforvaltning.

Regjeringen understreker i Meld. St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver at gjennomføring av nasjonal politikk krever avveininger på lokalt og regionalt nivå. Regjeringen mener at regional planlegging skal ta tak i sektoroverskridende utfordringer og oppgaver. Disse skal underlegges politisk avveining og prioritering. Regional planlegging tilpasses nasjonal politikk og til lokale og regionale forhold. Regionale planprosesser skjer i partnerskap med kommuner, stat, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Endringene som nå foreslås bryter med regjeringens mål om å styrke det lokale selvstyret. Det svekker lokal areal- og ressursforvaltning fordi nasjonale statlige myndigheter ikke har lokal eller regional kompetanse til å avveie samfunnets samlede behov. Kommunenes rolle som areal- og ressursforvalter og regionenes samfunnsutviklerrolle svekkes.

Dagens organisering har vært nybrottsarbeid og den sikrer politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra alle berørte parter. Det er den beste og mest bærekraftige måten å oppnå, og langsiktig sikre god økologisk tilstand i våre vann og vassdrag. Nasjonal vannpolitikk er avhengig av lokal og regional samfunnsutvikling.

Vannforvaltningen i Norge bør styrkes.

Denne uken var jeg på høring i Stortingets Energi- og miljøkomité.  Arbeidet med godt vann og rent vann er grunnleggende for fylkenes- og kommunenes attraksjon for bosetning og utvikling av friluftsliv. Det er etterslep i de statlige bevilgningene til vannovervåking, uklarhet i ansvarsforhold for tiltaksovervåking innen landbruk, manglende oppfølging av system for kost-/nyttevurderinger fra Miljødirektoratet, samt oppfølging av sektormyndigheter. Det er derfor viktig at vannforvaltningen styrkes og at det legges inn tilstrekkelige ressurser i statsbudsjettet for 2014.

Jeg har gleden av å arbeide med vannregionen Glomma som er en stor vannregion som omfatter 101 kommuner og ni fylker. Vannregionen har mange utfordringer i forhold til å oppnå god vannkvalitet i vassdrag og kystnære områder. Innsatsen i vannområdene må trappes betydelig opp dersom vannområdene og vannregionen skal kunne nå sine mål innen utgangen av 2015.

Gjennom dette arbeid har vi erfart at det er stort etterslep i de statlige bevilgningene til vannovervåking. I regjeringen Stoltenbergs forslag til Statsbudsjett for 2014 var det ikke foreslått tilfredsstillende ressurser til arbeidet. Forslag til budsjett ligger på tilsvarende nivå som for 2013. Dette gir et akkumulert etterslep på 300 millioner kroner i forhold til Stortingets vedtak i februar 2009 om å styrke ressurstilgangen til vannforvaltning i forbindelse med innlemmelsen av EUS vanndirektiv i EØS- avtalen.

Mange kommuner har veldig gamle ledningsnett. Standarden på avløpsledningen er for dårlig. Ledninger tilbake til 50 tallet. Dette bør det gjøres noe med i et raskere tempo enn det som er planlagt. Mange kommuner har ikke mulighet til å følge dette opp da det er kostnadskrevende. Det vil heller ikke bli høyt prioritet i tiltaksprogrammet da det er dyrt. Det er altså slik at gamle rør ikke er dimensjonert eller i stand til å håndtere dagens vannmengder. Dette fører til at urenset kloakk i perioder renner rett ut elvene og dette problemet blir ikke bedre med befolkningsveksten.

Det gjøres en god jobb innenfor landbruket og at de tiltak som settes inn blir bedre og mer miljørettet, men i dag har vi uklarhet i ansvarsforhold for tiltaksovervåking innen landbruk. Vannregionen har mange vassdrag som er påvirket av landbruksaktivitet og avrenning fra arealer. Avrenning fra landbruk utgjør den største påvirkningen i vannregionen. Den tiltaksorienterte overvåkingen finansieres i dag av kommuner og statlige midler fra Miljøverndepartementet. Her burde sektormyndigheten bidra.  

Vi har også manglende oppfølging av system for kost-/nyttevurderinger fra Miljødirektoratet. I Kgl. Resolusjon av 11. 06. 2010 legger til grunn at tiltak som er samfunnsøkonomiske lønnsomme, skal gjennomføres. Det er fortsatt fravær av nasjonale føringer og verktøy for beregning av økonomiske og administrative kostnader, herunder også ikke kvantifiserbare nyttevirkninger for samfunnet. Dette er verktøy som skulle vært plass i arbeidet med utarbeidelse av tiltaksanalyser som nå gjennomføres.

Helt til slutt er det også manglende oppfølging fra sektormyndighetene. Oppfølgingen av forvaltningsplanen og vannforskriften krever betydelige ressurser, og dette må gjenspeiles i sektormyndighetenes prioriteringer og budsjetter. Vannområdenes rapportering viser at den statlige innsatsen må trappes vesentlig opp. Det haster å få dette på plass dersom vannområdene og vannregionen skal kunne nå sine mål innen utgangen av 2015.

Skal man lykkes med det brede folkelige engasjement som vi har i dagens arbeid med vannforvaltningen kreves det statlig innsats ellers vil dagens engasjement føles lite givende og Norge vil ikke klare sine forpliktelser i forhold til EUs krav om rent vann.

 

Hvor er statlig innsats for vannkvalitet?

Vann er en av Norges viktigste naturressurser. Vann er en avgjørende fornybar ressurs, og det er viktig at vi overleverer våre vannressurser i god stand til generasjonene etter oss. Det er press på vannressursene i Akershus på grunn av behov for arealbruksendringer som følge av klimatilpasning blant annet i potensielle kvikkleireområde og opprydning av miljøgifter.

For noen år siden fikk vi nytt europeisk regelverk til å sikre helhetlig og kunnskapsbasert forvaltning av vannmiljøet. Gjennom EUs vannrammedirektiv har Norge påtatt seg å gjennomføre et betydelig løft for miljøplanlegging innen vannsektoren. Akershus fylkeskommune har derfor nylig behandlet handlingsprogram 2013 for Vannregion Glomma. Akershus Fylkeskommune er vannmyndighet for de fem vannområdene Hurdals-vassdraget/Vorma, Øyeren, Leira-Nitelva, Indre Oslofjord Vest og PURA (Bunnefjorden med vassdrag).  

Økende befolkningsvekst med tilhørende utbygning og infrastruktur vil fort komme i konflikt med ønsket om god vannkvalitet. Vannområdenes rapportering viser at den statlige innsatsen må trappes opp.  Det er selvsagt kommuner, forvaltningsmyndigheter, industri og sektormyndigheter vil måtte bidra med de tiltak som trengs for å få rent vann i vår region, men det må settes spørsmålstegn ved om det er avsatt nok ressurser fra nasjonale myndigheter til å kunne gjennomføre tiltak. Oppfølgingen av forvaltningsplan og vannforskrift krever ekstra ressurser og dette må gjenspeiles i statlige myndighetenes prioriteringer og budsjetter.

Det haster med å få dette på plass skal man kunne nå sine mål innen utgangen av 2015. Det må fortsatt settes fokus på landbruket, hvor miljøtiltak må kombineres med kravet om økt avkastning. Dette krevet tett oppfølging fra sektorene. Det må også nå settes inn sterkere virkemidler og tiltak, innen vann og avløpssektoren. Staten bør samtidig bidra med langt større midler til tiltaksrettet overvåking enn i dag dersom kravene i vannforskriften skal oppfylles.

Nåværende regjerings satsting på vannmiljø er faktisk en tredel av hva den lovet. Og jeg håper at en ny regjering vil følge opp. Jeg etterlyser derfor større bidrag fra staten til å gjennomføre klassifisering og overvåkningsprogram uten betydelige forsinkelser. Dette er viktige verktøy for å målrette tiltak i det kommende arbeidet med tiltaksanalyse og tiltaksprogram for samtlige vannområder. Gode, målrettede tiltak vil virke dempende på målkonflikter

Vi må kombinere rent vann, matproduksjon, kraftproduksjon og befolkningsvekst. Det er mange gode planer, men evnen til å gjennomføre er må styrkes da det er i dag for lang avstand mellom dagens miljøtilstand og målene om å oppnå god vannkvalitet.