Forutsetning for effektive og likeverdige tjenester

Det kommunale selvstyret er en viktig verdi i det norske samfunnet og en viktig del av det samlede norske demokrati. Det lokale skjønnet og handlingsrommet er en vesentlig forutsetning for effektive og likeverdige tjenester.

Høsten 2019 er det kommune- og fylkestingsvalg. 60.000 innbyggere står på listene, og om lag 11.000 blir folkevalgte og skal virke til innbyggernes beste, sammen med flere hundre tusen ansatte. Nasjonale, regionale og lokale politikere ønsker at innbyggerne skal ha et godt tjenestetilbud, uavhengig av hvor i landet de bor. Samtidig vet vi at det er variasjoner i tjenestetilbudet, både mellom kommuner og innenfor den enkelte kommune. Mange av disse variasjonene avspeiler et mangfold som alltid vil være til sted i et langstrakt land som Norge, både fordi utfordringene er ulike, og fordi innbyggerne som skal motta tjenestene har svært ulike behov.

Samtidig påpekes det ofte i den nasjonale debatten at variasjonen er uønsket, da offentlige velferdstjenester skal ikke være dårligere i én kommune enn i en annen. Svaret er i mange tilfeller detaljstyring og normering av ressursinnsatsen i kommunene, begrunnet i hensynet til likhet og likeverd. Det siste året har KS gjennomført flere prosjekter om bemanningsnormer og kompetansekrav. Tilbakemeldingene fra kommunene er entydige: Bindende bemanningsnormer og formelle kompetansekrav begrenser det lokale handlingsrommet, de binder opp ressursbruken og er altfor ofte klart underfinansiert.

Kommunene i Norge melder at de konkrete konsekvensene av normene og kravene treffer ulikt fra kommune til kommune, spesielt når det ikke følger med tilstrekkelige midler. Det er fordi normer og krav ikke tar hensyn til at det er store forskjeller kommunene imellom, for eksempel i demografi og sosiale levekår, kostnader, bebyggelse, skole- og barnehagestruktur, arbeidsmarked og tilgang til personell. Normene tar heller ikke hensyn til ulike lokale prioriteringer.

Noen kommuner har for eksempel hatt en tydelig satsing på barnehage, mens andre har vurdert at behovet var større på andre områder.  Noen kommuner har ressursfordelingsmodeller, hvor midler til for eksempel skole og barnehage er ulikt fordelt innad i kommunen ut fra lokale prioriteringer. Bindende bemanningsnormer og formelle kompetansekrav gjør det i det hele tatt vanskelig for dem som kjenner kommunen best å foreta de prioriteringer innbyggerne har valgt dem for å gjøre. 

Vi går inn i en tid der kommunenes evne til omstilling vil være særskilt viktig, jf. Perspektivmeldingens beskrivelse av strammere offentlige finanser og behov for fleksibilitet i løsninger. Da er det spesielt viktig at kommunene og fylkeskommunene har mulighet til å tilpasse tjenestene etter lokale forhold og prioriteringer til innbyggernes beste.  

Demokrativaksine

Grenseregionalt samarbeid er viktig. Ikke bare for å fremme næringsutvikling, bedre infrastruktur, øke sysselsettingen eller bygge ned administrative grensehindre. I en tid der det blåser nasjonalistiske og proteksjonistiske vinder over Europa og andre deler av verden er samarbeid på tvers av grensene viktigere enn på mange tiår. Verden trenger, og fortjener, et sterkt og forent Europa basert på demokratiske verdier med fokus på blant annet kampen mot klimaendringer.

For å bygge et slikt felleskap er det viktig med felles kulturelle verdier og et innovativt og sterkt næringsliv som er rustet for kampen mot klimaendringer og overgangen til alternativ energi. Da er grenseregionalt samarbeid en absolutt nødvendighet. Interreg, og andre EU programmer spiller en viktig rolle for å fremme denne utviklingen.

Jeg mener derfor at betydningen av Interreg er mye større enn bare resultatet av hvert enkelt vellykket prosjekt. Interreg er også den samlede summen av integrasjon, samarbeid og økt forståelse på tvers av landegrensene som alle Interregprosjekter i alle programmene utgjør som helhet.

Men resultatene i hvert enkelt prosjekt er også viktig. Vi har sett en rekke eksempler på vellykkede prosjekter som skaper nye arbeidsplasser, fremmer grønn vekst, som skaper nettverk av lade og fylleinfrastruktur for nullutslippstransport og som har fremmet samarbeid mellom skoler og industri. Bare for å nevne noen temaer.

Vi er nå inne i en periode der først EU skal bli enig om sitt budsjett for de neste syv årene, herunder hvor mye som skal allokeres til Interreg. Dernest skal norske nasjonale myndigheter bestemme om, og hvor mye, Norge skal delta i neste Interregperiode.

Jeg kan love dere at vi på regionalt nivå står på for at både EUs andel skal bli så stor som mulig og for å sikre en god norsk deltagelse. Men vi trenger også hjelp av gode ambassadører. Og ingen er bedre markedsførere av Interreg enn de som har gode erfaringer fra samarbeid på tvers av landegrensene. Samarbeid over grensen er en vaksine for demokratiet.

Vannforvaltning en demokratisk oppgave

Vann er en viktig felles ressurs for samfunnet. God og helhetlig forvaltning, som ivaretar de samlede samfunnsinteressene knyttet til vann, krever lokal og regional kunnskap og engasjement i det offentlige, næringslivet og hos de frivillige.

Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår likevel betydelig endringer i organiseringen av arbeidet med vannforskriften.  Forslaget innebærer at vannforvaltningsarbeidet flyttes fra demokratiske arenaer lokalt og regionalt til statlige kontorer, når de mener staten selv er best egnet til å forvalte vannet vårt. Vannressursene er vår felles ressurs og kan ikke defineres som et sektoransvar. God forvaltning av vannressursene er nødvendig i en bærekraftig utvikling, et klima i endring, for næringsutvikling og for folkehelsen. Håndtering av en slik sentral utfordring krever innsats på tvers av sektorer og myndighetsnivåer.

Norge har fått internasjonal anerkjennelse for organiseringen av arbeidet med vanndirektivet. Gode medvirkningsprosesser, bygging av tillit, og tverrfaglig samarbeid på tvers av geografiske grenser tar tid, men gir resultater. Departementene konkluderer etter et år og ikke på bakgrunn av resultater når de nå vil frata fylkeskommunene vannregionmyndighet. Det er et prosessmessig, miljømessig og demokratisk tilbakeslag.

Vannforvaltningsplanene må fortsette å vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven. Dette er et felles redskap for å få god balanse mellom økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Det er grunnlaget for samordning mellom statlige, regionale og kommunale etater. Det sikrer gode og helhetlige avveiinger og prioriteringer om samfunnets samlede behov.

Stortinget forutsetter at regionreformen skal gi regionene et større ansvar for samfunnsutviklingen og at fylkesmannens ansvar knyttes til tilsyn, kontroll og beredskap. Regjeringens ekspertutvalg må gjøre sine vurderinger før departementene kan beslutte ny organisering. Departementet vil ha mer fragmentert sektorstyring i direktorater og departement fremfor å bidra til tverrfaglig og helhetlig vannforvaltning.

Regjeringen understreker i Meld. St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver at gjennomføring av nasjonal politikk krever avveininger på lokalt og regionalt nivå. Regjeringen mener at regional planlegging skal ta tak i sektoroverskridende utfordringer og oppgaver. Disse skal underlegges politisk avveining og prioritering. Regional planlegging tilpasses nasjonal politikk og til lokale og regionale forhold. Regionale planprosesser skjer i partnerskap med kommuner, stat, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Endringene som nå foreslås bryter med regjeringens mål om å styrke det lokale selvstyret. Det svekker lokal areal- og ressursforvaltning fordi nasjonale statlige myndigheter ikke har lokal eller regional kompetanse til å avveie samfunnets samlede behov. Kommunenes rolle som areal- og ressursforvalter og regionenes samfunnsutviklerrolle svekkes.

Dagens organisering har vært nybrottsarbeid og den sikrer politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra alle berørte parter. Det er den beste og mest bærekraftige måten å oppnå, og langsiktig sikre god økologisk tilstand i våre vann og vassdrag. Nasjonal vannpolitikk er avhengig av lokal og regional samfunnsutvikling.

Region Viken

Den beste løsningen ville vært å slå sammen Oslo og Akershus. Det er ikke politisk mulig. Det verste løsningen må ha vært å splitte Akershus med de konsekvenser det ville fått. Det betyr at Viken var det beste alternativet som man kan få flertall for på Stortinget. Den norske stat er god på kontroll, men ikke på tjenesteproduksjon. Alternativet til regionreform ville vært forvitring av dagens folkevalgte fylker og mer statlig byråkrati på regionalt nivå.

Uten folkevalgt regionnivå blir det mer statlig styring. Det trengs det både et regionalt folkevalgt nivå for å unngå at oppgaver som er for store for kommunene, blir overtatt av staten, men også for at en standardisering av tjenester ikke passer inn i hele landet.  Når staten i det kommende året skal gå gjennom sin oppgaveportefølje, bør en overføring av oppgaver fra statlig til regionalt nivå være naturlig. Norge som stat er ikke annerledes enn andre europeiske land ved at man har tre folkevalgte nivåer.  

Akershus tilnærming er at vi ønsker en større hovedstadsregion der man tenker helhetlig. Dette er svært viktig for blant annet bolig- og arealplanlegging, infrastruktur og samferdsel og næringsutvikling. Områder der det er stort press i dag. Dette er vesentlig både for innbyggernes hverdag og livskvalitet - og for klima- og miljø. Et eksempel på det er at når Oslo og Akershus i fellesskap fikk på plass en felles og strømlinjeformet kollektivløsning, nemlig Ruter, har kollektivtrafikken bare i Akershus økt med 70 %.

Akershus beklager at Oslo ikke ønsker å være med i en felles region, når vi ser hvor viktig det er med samarbeid. Jeg vil imidlertid understreke at vi har fått på plass viktige brikker sammen med Oslo. Ruter, som er nevnt, Oslopakke 3 og felles areal- og transportplan. Jeg mener naturlige fylker i en slik hovedstadsregion primært ville vært Oslo, Østfold og Akershus.

Det kom som et sjokk på oss i Akershus at forslaget om å dele fylke til fordel for Østre og Vestre Viken, sånn over bordet uten noen form for utredning. Det er også underlig at det er representanter fra et nabofylke som foreslår denne delingen. I kommune- og regionreformen, som er vedtatt, har man med hensikt valgt ikke å gå for noen delinger av verken kommuner eller fylker når man tegnet kartet. Det er kun grensejusteringer.  Man innførte derfor nå en helt ny praksis og tankegang rundt reformen når man kan begynne å dele fylker for å skape nye regioner.

Samarbeidet med Oslo trenger ikke å fragmenteres, men å gjøres tettere. Å dele Akershus inn i to fylker, som fort får ulike agendaer og ulik politisk flertall og styring, vil demontere muligheten til å se på helheten sammen med Oslo. Så blir det konkurranse om ressursene i Ruter og Oslopakke 3 mellom Oslo og to fylker på hver sin side av fjorden som gir mer krangling, mindre handling og færre resultater.

Viken blir faktisk bare et middels stort fylke fra 1. januar 2020. Trøndelag, fylkene i Nord-Norge, Innlandet og Vestlandet blir større. Folketallet blir høyt, men heller ikke høyere enn om Akershus hadde gått sammen med Oslo. Store deler av Akershus, Buskerud og Østfold henger sammen i bolig- og arbeidsmarkedet. Kommunikasjonene går inn mot Oslo. Derfor er det fornuftig og riktig å slå sammen fylkene. Jeg finner det naturlig at en større hovedstadsregionen er i en særstilling, både når det gjelder størrelse og antall innbyggere, slik du finner i andre sammenlignbare land.

Vi må også være klar over at vi som regionen konkurrerer med andre hovedstadsregioner og større byregioner i naboland om investeringer og om etablering av nye arbeidsplasser. Diskusjonen er større enn bare interne norske forhold.

 

Gratulerer med dagen!

Kjære alle sammen - gratulerer med dagen! Dette har så langt vært en fantastisk fin dag, med strålende vær, flotte markeringer, 17. mai-tog med glade barn, samvær med familie og venner. Tidligere i dag har vi - igjen med stor glede og innlevelse - sunget Nasjonalsangen  Ja vi elsker. VI - det er jo alle oss det. Vi er en del av den store flokken.

Vi må ta vare på hverandre, være rause og inkluderende enten vi er store eller små, nye eller gamle landsmenn. Verdier som deltagelse, frihet, åpenhet og toleranse binder oss sammen. Fellesskap og sterke kulturelle bånd gir oss et unikt utgangspunkt for sammen å møte utfordringene i vårt samfunn.

I 1814 kjempet vi i Norge for friheten til å velge. Valgene vi har tatt siden den gang, har skapt det samfunnet vi er så glad i og stolte av i dag. Som medborgere og medmennesker må vi fortsette å ta viktige valg. Vi må gjøre det gjennom aktiv deltagelse. I politiske valg og i familien, i vennekretsen og på skolen, på jobben eller som aktive pensjonister.

I 2014 var det en storstilt feiring av Grunnlovens 200-årsdag. Det ga oss flotte opplevelser, kunnskap og tid til å tenke over grunnleggende verdier i vårt samfunn.  Hvordan skal vi bevare de for ettertiden? Hvordan skal fremtidens samfunn se ut? 

I dag er det 202 år siden Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven. Den er Europas eldste og verdens nest eldste grunnlov som fortsatt er i bruk, og er i dag et samlende symbol for frihet, selvstendighet og demokrati. Grunnloven vi fikk i 1814 var startpunktet for det moderne norske demokratiet; den satte folket i sentrum for statens styre.

Selv om Grunnloven var startpunktet for det norske demokratiet, var den ikke demokratisk i dagens betydning av ordet. Kun et fåtall menn fikk stemmerett i 1814, og kvinner ble avstengt fra å delta ved valg. Det norske folkestyret er med andre ord gradvis blitt utbygget til slik vi kjenner det i dag. Det har vært en lang demokratisk prosess, der enkeltmennesker, arbeiderforeninger, kvinneforeninger, politiske partier og organisasjoner har stått sentralt.

En av Grunnlovens fremste styrker er at den lever i pakt med samfunnsutviklingen. Den er vanskelig å endre, med den kan endres – til sammen over 300 ganger siden 1814. Den symboliserer derfor både kontinuitet og fornyelse.

Etter 202 år med Grunnloven er det viktig ikke bare å feire fortiden, men også å se fremover. Eidsvollsmennene var for sin tid fremtidsrettet og moderne. Vi må også i dag også ha et blikk for hva slags samfunn vi ønsker at fremtidige generasjoner skal bygge videre på.

Akershussamfunnet vokser: i 1950 var det 150 000 innbyggere i Akershus, i løpet av dette året vil det bli 600 000 innbyggere. Fram mot 2030 er det spådd at Akershus vil vokse med nærmere 200 000 nye innbyggere. Vi lever med andre ord i en spennende tid, og det er viktig at våre byer og tettsted utvikler seg på en god måte, som gir gode levekår og muligheter for alle.

Stortinget har foreslått en regionreform som kan gi fylkene en større rolle som samfunnsutvikler. Dagens fylkesgrenser har eksistert siden 1860-tallet og mye tyder på at det kan bli en sammenslåing mellom fylker til ti store regioner i Norge. Regionreformen jobbes det med over det ganske land. Vi gleder oss til det videre arbeidet.

Men akkurat her og nå skal vi ønske hverandre en god 17. mai!

Årets TV-aksjon

Neste søndag er det høstens viktigste søndagstur. Årets TV-aksjonen NRK går til Regnskogfondets arbeid med å redde regnskog i nært samarbeid med menneskene som bor der.

Siden andre verdenskrig er regnskogen halvert. Fortsatt hugges regnskogen ned i hurtig tempo.  Å redde verdens regnskoger er avgjørende for å redusere naturkatastrofer, global oppvarming og fattigdom. Ved å bevare regnskogen bevarer vi også et biologisk skattkammer som rommer 50–80 prosent av klodens plante- og dyrearter.

Midlene fra årets TV-aksjon skal redde et regnskogsområde større enn hele Norge og Danmark til sammen. Regnskogen er dessuten hjemmet til millioner av mennesker. Disse blir drevet ut i fattigdom når skogen raseres.

Den store suksessfaktoren til TV-aksjonen er full bøssebærerdekning.  Akershus har også et annet stort potensial til å gjøre det bedre når det kommer til totalbeløpet. Her kan næringslivet spille en viktig rolle, sammen med andre innsamlingskanaler utenom bøssene.

TV-aksjonen har også en verdi; at man knytter flere sammen, man gjør noe sammen og man bygger nettverk. Vi ser også at lokalt eierskap gir større engasjement. Aksjonen er verdens største gruppearbeid.

Jeg håper vi kan legge gode rammer om aksjonen og at Akershus-samfunnet vil engasjere seg. Målet er at alle husstander skal få besøk og då man ha fullbøssebærerdekning. 

Endelig er valgkampen over

En lokalvalgkamp er endelig over. Selv om sikkert mange av velgerne synes det var en langvarig valgkamp, kan jeg trøste med at det synes nok de fleste politikere også.

KrF gikk fram i Akershus på fylkestingsvalget med 0,1 prosent og vi stod på stedet hvil i kommunevalget. Dette betyr at bak mitt mandat til fylkestinget har vi 8262 velgere.  Det manglet 246 stemmer på et mandat til.  Med andre ord manglet det svært få stemmer, og at hver stemme betyr noe.

I flere land i verden er det en drøm om å få lov til å bruke stemmeretten. Det er derfor et stort paradoks at ikke flere enn ca 60 % valgte å stemme i Norge. Det er for tidlig å konkludere ned hvorfor det er slik, men det er en tydelig utfordring for neste valg. 

Jeg er stolt av alle KrF-erne som har stått på i valgkampen de siste ukene. De har gjort en kjempejobb, og folk har sett deres ekte engasjement for menneskeverdet. KrF har hatt god formkurve og en valgkamp som nettopp ble kåret til landets beste.

Nasjonalt i kommunevalget fikk KrF 5,4 prosent av stemmene, og 5,6 i fylkestingsvalget. Tusen takk til alle dere som stemte på KrF denne gangen. Vi ser flere positive tendenser ved dette valget, så KrF har et større potensial. Blant annet ser vi ut til å ha fått flere unge velgere, og KrFU gjorde et godt skolevalg. Vi stiger også litt i flere byer. Det varsler godt for fremtiden.

Alt dette er gode ting å ta med seg videre frem mot neste valg i 2017.

 

Svaret et 15.000 til 20.000, men hva var spørsmålet?

Det er selvsagt lett å være kritisk til forslaget fra Vabo-utvalget. Rundt 100 kommuner med minst 15.000-20.000 innbyggere er blant ekspertenes forslag til den planlagte kommunereformen.  351 av Norges 428 kommuner har en befolkning på under 15.000 personer, 374 er på under 20.000 personer. Jeg mener at vi får se på hva som skal være tjenestetilbudet og deretter om man har riktig størrelse.

Det er ikke naturlig å stille et absolutt krav om innbyggertall eller antall kommuner. Positivt med en kommunereform for å sikre mer robuste kommuner. Rapporten er lite konkret når det gjelder statens oppgaver. Samtidig tydeliggjør ekspertutvalget hvilke forutsetninger kommuner bør ha for å sikre gode tjenester innen for eksempel barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste og legevakt.  Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner satte ned et ekspertutvalg i januar for å foreslå prinsipper og kriterier for en ny inndeling av landets kommuner.

Et av utvalgets forslag er at kommunene bør ha minst 15.000 – 20.000 innbyggere for å kunne sikre gode fagmiljøer og god oppgaveløsning. I tillegg mener ekspertene at kommuner som deler byområder og der innbyggere og næringsliv til daglig krysser kommunegrenser, bør slås sammen, selv om innbyggertallet er over minimumsgrensen.

Erfaringene fra Danmark viser at selv om har fått sterkere fagmiljø i kommunne er det ikke blitt mer lokaldemokrati. Innbyggerne og geografi må tillegges stor vekt når vi ser på kommunestruktur KrF tror på lokale initiativ. Det bør derfor ikke fastsettes et minsteantall på innbyggere eller et maksantall på kommuner. Utgangspunktet må være innbyggernes behov for godt og nært tjenestetilbud Innbyggerne i den enkelte kommune, de folkevalgte og kommunenes administrasjon er de fremste ekspertene på hva som er en robust kommunestruktur

Jeg tror også at det er viktig at fylkeskommunene ikke svekkes selv om kommunene skal bli sterkere, da mange av kommunene i dag er altfor små til å ta vare på videregående opplæring etter loven eller  hensynet til kollektivtrafikken. Resultatet vil gi dårligere tilbud enn det vi har i dag.

Mindre statlig kontroll og tilsyn, og overføring av ressurser fra statlige etater til kommuner er avgjørende for en vellykket kommunereform. Det viktigste staten kan gjøre selv for å stimulere gode lokale prosesser, er å forplikte seg til at en endret kommunestruktur vil føre til at staten reduserer tilsyn og kontroll, og overfører ressurser fra statlige etater til kommuner. Regjeringen og Stortinget må ta på alvor sin egen argumentasjon om at dette skal være en demokratireform, til beste for innbyggerne.

Satser på ungdom

Fylkestinget i Akershus har vedtatt å opprette fylkeselevråd. Fylkeselevrådet skal være en arena for medvirkning, der ungdom får anledning til å uttale seg i fylkeskommunale saker som angår ungdom, samt å sette egne saker på dagsorden.

Å ha medbestemmelse for eget liv og egen hverdag er en forutsetning for å kunne leve et fullverdig liv. Derfor må barn og unges mulighet til medvirkning og innflytelse styrkes i samfunnslivet.

Akershus mangler i dag et representativt forum for ungdomsrepresentasjon. Fylkeskommunen arbeider med saker som berører ungdom på mange måter. Videregående opplæring vil naturlig være et hovedtema for fylkeselevrådet, men samtidig kan samferdsel, næring og miljø, folkehelse og kultur være aktuelle temaer for fylkeselevrådet.

Dette vil blant annet bidra til en politisk skolering av ungemennesker, gi økt kunnskap til unge i fylket om fylkeskommunens politikk og tjenesteområder. Det vil også gi et naturlig representasjonsgrunnlag i nasjonale, regionale og internasjonale fora der ungdomsrepresentanter for fylket blir invitert.  Like viktig er det at det vil gi politiker et bedre beslutningsgrunnlag til å vedta gode forslag for Akershus.

Dette sees også i sammenheng med det allerede eksisterende fokus på demokratiutvikling i videregående skole.  Akershus har kommet langt i arbeidet med utviklingen av elevdemokrati ved de enkelte skolene. I følge resultater fra Elevundersøkelsen våren 2011 scorer Akershus over landsgjennomsnittet på spørsmål om de mener de har elevdemokrati ved skolen.

Fylkeselevrådet skal starte opp skoleåret 2013-14, og skal bestå av representanter fra de videregående skolene. Det skal opprettes et interimstyre som skal utarbeide forslag til organisering og vedtekter for fylkeselevrådet.

Løsningen er kommunesammenslåing?

Å slå sammen kommuner har i ulike oppslag vært løsningen med stor L, spesielt for dem som ikke har noe med kommunesektoren å gjøre. Selvsagt kan kommunegrensene endres med gode lokale prosesser, men ikke gjennom statlig overstyring. Jeg mener at det har vært en overdreven tro på de potensielle gevinstene ved sammenslåinger og en bagatellisering av problemene ved sammenslåing.

Kommunestrukturen har vært stabil siden 1978. Samtidig har oppgavene til kommunene økt vesentlig, uten at kommunestrukturen i seg selv har hindret dette eller svekket kvaliteten på utføringen av oppgavene. Nye samferdselsprosjekter har redusert reisetiden mellom kommuner har i liten grad påvirket kommunetallet. Større endringer i folketallet i kommuner og regioner, positivt eller negativt, har heller ikke resultert i mange strukturendringer.

Kommunestrukturen kan ikke sees isolert frå de oppgavene som kommunene skal løse. Et omfattende ansvar for velferdstjenester og samfunnsplanlegging krev robuste og selvstendige kommuner, så vel økonomisk som organisatorisk.

De utvidede oppgavene til kommunene og trangen for samarbeid over kommunegrensene har blitt møtt med ulike interkommunale samarbeidsløsninger. Det er bra, men summen av de ulike samarbeidsløsningene har vært økende i kommunene og skaper utfordringer for den samlede folkevalgte styringen. Derfor mener at man ut i fra demokratihensyn bør gjøre noe med dagens grenser og at kommunene selv må gripe denne utfordringen.

Stortinget kan gjerne sette overordnet rammer for langsiktige endringer i kommunestrukturen. Men dette må tilpasses lokale forhold og innbyggerne og lokalpolitikere må kunne ha den styrende innvirkning på prosessene.

På rett spor, men lite konkret

I går inviterte Liv Signe Navarsete til pressekonferanse om prinsippmeldingen om forholdet mellom staten og kommunene Meld. St. 12 (2011–2012) "Stat og kommune – styring og samspel" som fant sted i Gjøvik. Meldingen blir nok ikke noen kioskvelter, men den fortjener en større oppmerksomhet enn det som var tilfelle.

Meldingen handler om lokaldemokratiet. Velferdsutbygging og samfunnsbygging trenger lokal politisk forankring for å skape de beste løsningene for enkeltmennesker og lokalsamfunn. Stortingsmeldingen om forholdet mellom kommune og stat gir derfor en nyttig oppdatering av hvordan staten styrer kommunesektoren.

Ønsket om å sikre kommunesektoren handlingsrom er klart uttalt. Meldingen slår fast at kommunene skal styres gjennom rammer, ikke gjennom detaljerte regler. Men det varsles få konkrete tiltak i meldingen som i praksis vil kunne styrke det lokale selvstyret i møte med statsforvaltningen. Dette må Stortinget følge dette opp med mer konkrete tiltak når den skal behandle meldingen.

Regjeringen sier at kommunesektoren skal spille en større rolle gjennom konsultasjonsordningen både i lovprosesser og ved utforming av veiledere. Den varsler også at mandatene for de statlige direktoratene skal gjennomsgås, og den gjør klart at det ikke vil være behov for statlige tilsyn hvis den kommunale egenkontrollen er god. Det er viktig at Stortinget sørger for en enda mer forpliktende tekst.

Stortinget må også fastslå enda klarere at tilsynsmengden må begrenses betydelig, i første omgang må tilsyn begrenses til å gjelde kun vesentlige forhold. Jeg mener også at kravet om at det lokale selvstyret beskyttes sterkere i kommuneloven.

En verdig valgkamp

Av respekt for alle som er berørt av terroraksjonene utsetter vi valgkampen til midten av august. Skolevalgene blir i sin helhet avlyst og erstattet av valgtorg der elevene kan møte politikere fra de ulike partiene. Jeg synes det er riktig at man i respekt for pårørende og rammede avlyser valgkampen for ungdomspartiene og ikke ha tradisjonelle skolevalgdebatter.

Det er bred politisk enighet om å utsette valgkampen til 13. august. Alle partier på stortinget har anmodet om at valgkampen utsettes til midten av august. Dette gjør vi av respekt for de drepte, de som er skadet og alle pårørende.

12.september er det kommune- og fylkestingsvalg. Jeg håper at så mange som mulig vil bruke stemmeretten. Å stemme ved valg er en demokratisk rettighet som alle bør benytte seg av. Vi kan ikke ta demokratiet for gitt. Det vil bare utvikle seg dersom vi deltar i samfunnsdebatten og står opp for det vi tror på. Jeg tror vi kommer til å få en verdig valgkamp i Akershus til høsten.

Norge er en annen nasjon

Fra og med den 22. juli må vi forholde oss til den grusomme massakren av ungdommer på Utøya og bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet. Norge er en annen nasjon.

I forgårs satt vi ute i sola, sammen med en nabo fra USA og snakket om den fine sommerdagen og om hvordan 9/11 hadde forandret USA. Vi snakket om det i fortid, noe som aldri kunne skje igjen. "Americans never thought it could happen on American soil," sa hun. Det trodde ikke vi nordmenn heller.

Ugjerningene er et angrep på demokratiet og på uskyldige unge mennesker. Nå handler det om å støtte og hjelpe de som står midt oppe i sorgen.

Hva skal vi si til ungene? "Noen mennesker er onde," sa jeg til sønnen min (10). "Nei. Alle mennesker har både godt og ondt i seg," svarte han. Jeg skulle så gjerne tro han har rett, men i dag er jeg ikke lenger sikker på det. Siden det er skoleferie blir det vi foreldre og andre voksne som må være lydhøre for hva barn tenker og hvordan de reagerer på det som har skjedd. Mange barn blir naturligvis oppskaket av det som har skjedd og vi som foreldre må snakke om dette med dem på deres premisser.

Utenfor vinduet mitt er flagget på halv stang. Det er godt utrykk for hele landets sorg over den tragedien som har rammet oss. Vi må verne om demokratiet vårt og ta vare på de verdiene som vi har og ikke la disse forferdelige hendelsene ødelegge for oss.

98 partilag mister statsstøtten i 2011

Rundt 2850 politiske partilag fikk statsstøtte i 2010. Partilovnemnda har vedtatt å holde tilbake støtten til 98 lag. Den vanligste årsaken er at partilagene ikke har oppfylt plikten til å innrapportere inntekter for foregående år.

Mange kan synes at det er strengt, men satidig må man huske på at det er viktig med offentlig kontroll over statstøtte til partilag. Det er et legitimt krav å vise regnskap over inntekter og utgifter. Håper at de lokallagene som mister støtten sørger for at alt er i orden til neste år.

For 2010 vedtok nemnda å holde tilbake støtten til 110 lag. Alle politiske partier, fra kommunenivå til riksnivå, skal innen 1. juli hvert år innrapportere sine inntekter for forrige år til Statistisk Sentralbyrå. Partilag som ikke overholder bestemmelsen kan miste partistøtta for året etter.

Demokrati i fylkestinget

I dag ønsker jeg å gi min blogg til Inge Solli (V) som er fylkesvaraordfører i Akershus. Han scarer på fylkestingsrepresentant Jens-Petter Hagen (Ap) som hevder at flertallet (H, FrP, V, KrF) er udemokratisk når vi i fylkestinget fatter vedtak i saken om bygging av ny videregående skole på Jessheim.

Det er selvfølgelig ikke riktig, men enda mer urimelig blir beskyldningene når Ap gjør det samme som flertallet i saken om handlingsprogram for Oslopakke 3. Er mindretallet udemokratisk, da?

Saken er at fylkestinget har bedt om et utredning for å bygge ny Jessheim videregående skole som et OPS-posjekt (offentlig privat samarbeid). Saken viser at OPS kan være egnet, men fylkesrådmannen anbefaler likevel ikke en slik løsning på grunn av noen usikkerhetsmomenter. Dette er en sak med vesentlige budsjettmessige konsekvenser, og flertallspartiene trengte noen faktaavklaringer og interne drøftinger før vi kunne konkludere i saken. Vi foreslo derfor å ta saken til orientering i hovedutvalg for utdanning og kompetanse, men sa at vi jobber med et forslag som innebærer at Jessheim videregående skole gjennomføres som et OPS-prosjekt. Alle partier fikk mulighet til å komme med sine synspunkter i hovedutvalget.

I forkant av fylkestinget uken etter utarbeidet flertallet det forslaget vi varslet i hovedutvalget, og la dette fram for fylkestinget. Det ble en god og demokratisk debatt der flertallets forslag om OPS ble vedtatt med 26 mot 17 stemmer. Representanten Hagen gjentok i fylkestinget sine beskyldninger om at flertallet er udemokratisk. På dette tidspunkt var han fullstendig klar over at lenger ned på sakslisten sto handlingsprogram for Oslopakke 3. Ap, SV, Sp hadde hatt pressekonferanse dagen før, og i Romerikes Blad sto det oppslag om at de rødgrønne i Akershus bryter samarbeidet om Oslopakke 3. I denne saken fremmet mindretallet et nytt forslag som vi ikke fikk mulighet for å drøfte i forkant. Udemokratisk? Nei, men mulighetene for å få vedtatt forslag som kastes fram i siste sekund er relativt små.

Lokaldemokratiet - en viktig motmakt

Senterpartiet hadde nylig et forsøk på å diskutere Makt og motmakt. Kommunalminister Liv Signe Navarsetes arrangerte en møte-turné rundt om i Norge for å diskutere den økende sentraliseringen av makt i hovedstaden i forhold til i resten av landet. Dette er en viktig debatt, men den tas på feil premisser

Jeg mener det er lite konstruktivt da kommunalministerens maktdebatt ble snevret inn til å handle om motmakt mot Oslo kommune og ikke stat og regjerings evne til stadig å. Den debatten som man ikke tør å ta i Norge er debatten om lokaldemokratiet som en motmakt mot statlig pålegg. Jeg mener Sp heller bør diskuterestørre innflytelse for alle landets kommuner og fylkeskommuner overfor en stor og tung stat.

I stedet for en viktig og påkrevd debatt om maktspredning, lokalt selvstyre og styrking av storbyregionene og distriktene rundt, blir det en debatt om Oslo mot resten av landet.Jeg er også redd for at det er vekstkommunen i Akershus som blir skadelidende av dette.

Oslo og Akershus samarbeider med 53 omliggende kommuner for å skape vekst og velferd for hele Østlandsregionen. Uten sterke regioner og en aktiv storbypolitikk vil fraflyttingen fra grisgrendte kommuner sannsynligvis bare fortsette å øke.
Det å sette distriktene opp mot hovedstaden er en avsporing debatten om makt er lite tjent med.

Jeg mener at KrF bør sørge for at debatten kommer på rett spor. Vi må stå sammen med kommunene for å styrke lokaldemokratiet. Ved at alle kommuner får større innflytelse skaper man en nødvendig motmakt til statsapparatet.

Samferdsel og lokaldemokratiets prioriteringer

Samferdsel er en høyt prioritert oppgave i Akershus. Det satses store penger til investering og drift av kollektiv, samt drift og vedlikehold av veger. I tillegg til egne midler og rammetilskudd fra staten, utgjør bompengefinansiering et betydelig tilskudd. Til sammen skal Akershus Fylkeskommune bruke nærmere 8 mrd. kroner til drift og investeringer i kollektiv og vei de neste 4 årene.

Det statlige rammeoverføringen utgjør 238 mill. kr i 2010. Noe av fordelen med forvaltningsreformen er at vi nå kan se både kollektivtransport, nye og gamle fylkesveier under ett. Flertallspartiene har valgt å holde tilbake 66 mill kroner i 2010, men foreslår at de brukes til innfartsparkering og andre miljøtiltak i 2011.

Fra 2009 – 2011 øker det fylkeskommunale tilskuddet til drift av kollektiv med over 30 mill kroner i forbindelse med nytt takst- og sonesystem. Med de avsatte reservene kan dette økes med 50 mill. kroner.

Det er positivt at ressursene til vei og kollektivtrafikk er samlet på samme forvaltningsnivå. Det vil gi størst sikkerhet for at pengene blir brukt mest mulig effektivt, der brukernes og samfunnets behov er størst. Det gjelder både i dag og i framtida.

En stortingsrepresentant fra Akershus har likevel reist spørsmål i Stortingets spontanspørretime om Akershus fylkeskommune har lov til å bruke de frie midlene i forbindelse med overtakelsen av riksvegene til andre formål enn riksveger.

Dette er ikke første gangen, da det ikke er første gangen. Jeg har lagt merke til at enkelte partier prøver systematisk å bruke det rød - grønne flertallet i Stortinget til å overkjøre lovlige fattede vedtak i fylkestinget. Vi så det i forbindelse med behandlingen av Oslopakke 3, vi har opplevd det i forbindelse med prosessen knyttet til Plansamarbeidet mellom Oslo og Akershus, og nå altså – vedtak fattet i forbindelse med økonomiplanen 2010-13.

Heldigvis har de involverte statsråder og statssekretærer opptrådt ryddig og avvist alle forsøk på å sette til side lovlig fattede vedtak. Det samme gjorde Kommunalminister Liv Signe Navasete i svaret til den representanten. Akershus fylke er i likhet med alle de andre fylkene som har fattet lignende vedtak i sin fulle rett til å disponere de økte statlige midler slik de ønsker. Dette er i trå med forvaltningsreformen og det kalles lokaldemokrati.