Vannforvaltning en demokratisk oppgave

Vann er en viktig felles ressurs for samfunnet. God og helhetlig forvaltning, som ivaretar de samlede samfunnsinteressene knyttet til vann, krever lokal og regional kunnskap og engasjement i det offentlige, næringslivet og hos de frivillige.

Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår likevel betydelig endringer i organiseringen av arbeidet med vannforskriften.  Forslaget innebærer at vannforvaltningsarbeidet flyttes fra demokratiske arenaer lokalt og regionalt til statlige kontorer, når de mener staten selv er best egnet til å forvalte vannet vårt. Vannressursene er vår felles ressurs og kan ikke defineres som et sektoransvar. God forvaltning av vannressursene er nødvendig i en bærekraftig utvikling, et klima i endring, for næringsutvikling og for folkehelsen. Håndtering av en slik sentral utfordring krever innsats på tvers av sektorer og myndighetsnivåer.

Norge har fått internasjonal anerkjennelse for organiseringen av arbeidet med vanndirektivet. Gode medvirkningsprosesser, bygging av tillit, og tverrfaglig samarbeid på tvers av geografiske grenser tar tid, men gir resultater. Departementene konkluderer etter et år og ikke på bakgrunn av resultater når de nå vil frata fylkeskommunene vannregionmyndighet. Det er et prosessmessig, miljømessig og demokratisk tilbakeslag.

Vannforvaltningsplanene må fortsette å vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven. Dette er et felles redskap for å få god balanse mellom økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Det er grunnlaget for samordning mellom statlige, regionale og kommunale etater. Det sikrer gode og helhetlige avveiinger og prioriteringer om samfunnets samlede behov.

Stortinget forutsetter at regionreformen skal gi regionene et større ansvar for samfunnsutviklingen og at fylkesmannens ansvar knyttes til tilsyn, kontroll og beredskap. Regjeringens ekspertutvalg må gjøre sine vurderinger før departementene kan beslutte ny organisering. Departementet vil ha mer fragmentert sektorstyring i direktorater og departement fremfor å bidra til tverrfaglig og helhetlig vannforvaltning.

Regjeringen understreker i Meld. St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver at gjennomføring av nasjonal politikk krever avveininger på lokalt og regionalt nivå. Regjeringen mener at regional planlegging skal ta tak i sektoroverskridende utfordringer og oppgaver. Disse skal underlegges politisk avveining og prioritering. Regional planlegging tilpasses nasjonal politikk og til lokale og regionale forhold. Regionale planprosesser skjer i partnerskap med kommuner, stat, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Endringene som nå foreslås bryter med regjeringens mål om å styrke det lokale selvstyret. Det svekker lokal areal- og ressursforvaltning fordi nasjonale statlige myndigheter ikke har lokal eller regional kompetanse til å avveie samfunnets samlede behov. Kommunenes rolle som areal- og ressursforvalter og regionenes samfunnsutviklerrolle svekkes.

Dagens organisering har vært nybrottsarbeid og den sikrer politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra alle berørte parter. Det er den beste og mest bærekraftige måten å oppnå, og langsiktig sikre god økologisk tilstand i våre vann og vassdrag. Nasjonal vannpolitikk er avhengig av lokal og regional samfunnsutvikling.

Varmere, våtere og mer ekstremt

Det forventes en temperaturøkning på 2-3 grader mot 2050 og 2100 for Akershus. Men nedbøren antas å øke mye mer; opp mot 10-12 prosent for samme periode. Det blir altså varmere, våtere og mer ekstremvær.

De forventede klimaendringene vil gi ustabile vintre og kraftigere nedbørepisoder. Dette vil igjen kunne gi økt avrenning og erosjon og økte tilførsler av næringsstoffer til vassdrag og kystområder – og utvasking av miljøgifter.  Slike endringer vil kunne påvirke samfunnet langt utover de naturlige endringene.

Dagens kapasitet i avløpsnettet vil ikke være tilstrekkelig til å oppbevare vannet. Dette vil i så fall gi økt forekomst av overløp og lekkasjer i avløpssystemene. Kraftige regnskyll kan gi påfølgende oversvømmelser og problemer med overvann i bebygde områder. Dette kjenner vi allerede i dag, og vet at slike hendelser påfører samfunnet store kostnader.

Prognoser viser at havnivået ved Oslofjorden vil øke med om lag 40 cm de neste 100 årene. Dette vil kunne by på alvorlige utfordringer, særlig for store bebygde kvikkleireområder og lavtliggende bysentre. Kombinert med kraftigere lavtrykk og mer pålandsvind, står vi ovenfor uforutsette og dramatiske utfordringer.

I tillegg kommer det en betydelig befolkningsvekst. Det i dag bor nesten 2 millioner mennesket i Vannregion Glomma, og befolkningen antas å kunne vokse til nærmere 2,4 millioner i 2030. Det tilsier 24 % økning fram mot 2030. Dette er en betydelig sterkere vekst enn forventet i resten av landet. Det forventes at veksten i hovedsak vil skje i byer og tettsteder. I Oslo og flere av kommunene i Akershus forventes befolkningen å øke med ca. 25-57 % fram mot 2030.

Vannregion Glomma er en svær region som strekker seg over mange fylker og over 100 kommuner. Ingen kommune er stor nok til å forberede seg på klimaendringene alene. Dette stiller store krav til samarbeid og at vi møter utfordringene på regionalt nivå sammen.

Forvaltningen av ressursene og ansvaret for at alt vann skal ha god økologisk tilstand eller godt økologisk potensiale innen 2021 er fordelt mellom mange etater, kommuner, fylkeskommune, Mattilsynet, NVE og direktorater. I tillegg har fylkesmann og fylkeskommune ansvar for fag og prosess for å nå målene.

Det er en krevende men svært viktig øvelse å få ale til å jobbe mot det samme målet rent vann. Gjennom å redusere effekter av klimaendringene og befolkningsvekst kan vi oppnå at drikkevannskvaliteten ikke forringes. God arealplanlegging er en nøkkeloppgave. Vi må påse at vannet får fordrøyning. dvs en metode for å utjevne varierende vannføringer slik at nedstrøms ledningsnett og renseanlegg ikke blir overbelastet av vannmengde eller forurensningsmengde, slik som for eksempel gjennom «grønne byer» (grønne tak og fordrøyningsområder i tette strøk). Vi må påse at våtmarker forblir våtmarker og at utsatte områder ikke planeres og at vannet får renne fritt. På denne måten kan vi redusere negative konsekvenser som økte vannmengder og flom.

Er vi godt forberedt kan vi spare oss for store kostnader, og redusere risiko for tap av store verdier. Varmere og våtere vær vil være en stor utfordring for vernet byggemasse og viktige kulturminner - og igjen veldig dyrt å vedlikeholde.

Kommunens må videre prioritere satsning på utbedring av ledningsnett, og redusere fremtidig mangel på kapasitet slik at vi vi forhindre lekkasjer og oppblomstring av uønskede alger og bakterier.

Endringer i klima vil gi størst belastning på den fysiske infrastrukturen, særlig vann og avløp og transport. Prognosene om endringer i klima og befolkningsøkningen må sees i sammenheng.  All utbygging og rehabilitering må ta høyde for endringer i klima og befolkningstetthet.

Vi må ikke planlegge for det som er vært, men for det som kommer! Det er utfordrende, ettersom det er dette vi mangler kunnskap om. Vi må håndtere en ny risiko og usikkerhet. Vi må tørre å prioritere slik at vi får til både økt matproduksjon, god fossilfri energi, gode miljøvennlige løsninger og god vannkvalitet.

Vannforvaltningen i Norge bør styrkes.

Denne uken var jeg på høring i Stortingets Energi- og miljøkomité.  Arbeidet med godt vann og rent vann er grunnleggende for fylkenes- og kommunenes attraksjon for bosetning og utvikling av friluftsliv. Det er etterslep i de statlige bevilgningene til vannovervåking, uklarhet i ansvarsforhold for tiltaksovervåking innen landbruk, manglende oppfølging av system for kost-/nyttevurderinger fra Miljødirektoratet, samt oppfølging av sektormyndigheter. Det er derfor viktig at vannforvaltningen styrkes og at det legges inn tilstrekkelige ressurser i statsbudsjettet for 2014.

Jeg har gleden av å arbeide med vannregionen Glomma som er en stor vannregion som omfatter 101 kommuner og ni fylker. Vannregionen har mange utfordringer i forhold til å oppnå god vannkvalitet i vassdrag og kystnære områder. Innsatsen i vannområdene må trappes betydelig opp dersom vannområdene og vannregionen skal kunne nå sine mål innen utgangen av 2015.

Gjennom dette arbeid har vi erfart at det er stort etterslep i de statlige bevilgningene til vannovervåking. I regjeringen Stoltenbergs forslag til Statsbudsjett for 2014 var det ikke foreslått tilfredsstillende ressurser til arbeidet. Forslag til budsjett ligger på tilsvarende nivå som for 2013. Dette gir et akkumulert etterslep på 300 millioner kroner i forhold til Stortingets vedtak i februar 2009 om å styrke ressurstilgangen til vannforvaltning i forbindelse med innlemmelsen av EUS vanndirektiv i EØS- avtalen.

Mange kommuner har veldig gamle ledningsnett. Standarden på avløpsledningen er for dårlig. Ledninger tilbake til 50 tallet. Dette bør det gjøres noe med i et raskere tempo enn det som er planlagt. Mange kommuner har ikke mulighet til å følge dette opp da det er kostnadskrevende. Det vil heller ikke bli høyt prioritet i tiltaksprogrammet da det er dyrt. Det er altså slik at gamle rør ikke er dimensjonert eller i stand til å håndtere dagens vannmengder. Dette fører til at urenset kloakk i perioder renner rett ut elvene og dette problemet blir ikke bedre med befolkningsveksten.

Det gjøres en god jobb innenfor landbruket og at de tiltak som settes inn blir bedre og mer miljørettet, men i dag har vi uklarhet i ansvarsforhold for tiltaksovervåking innen landbruk. Vannregionen har mange vassdrag som er påvirket av landbruksaktivitet og avrenning fra arealer. Avrenning fra landbruk utgjør den største påvirkningen i vannregionen. Den tiltaksorienterte overvåkingen finansieres i dag av kommuner og statlige midler fra Miljøverndepartementet. Her burde sektormyndigheten bidra.  

Vi har også manglende oppfølging av system for kost-/nyttevurderinger fra Miljødirektoratet. I Kgl. Resolusjon av 11. 06. 2010 legger til grunn at tiltak som er samfunnsøkonomiske lønnsomme, skal gjennomføres. Det er fortsatt fravær av nasjonale føringer og verktøy for beregning av økonomiske og administrative kostnader, herunder også ikke kvantifiserbare nyttevirkninger for samfunnet. Dette er verktøy som skulle vært plass i arbeidet med utarbeidelse av tiltaksanalyser som nå gjennomføres.

Helt til slutt er det også manglende oppfølging fra sektormyndighetene. Oppfølgingen av forvaltningsplanen og vannforskriften krever betydelige ressurser, og dette må gjenspeiles i sektormyndighetenes prioriteringer og budsjetter. Vannområdenes rapportering viser at den statlige innsatsen må trappes vesentlig opp. Det haster å få dette på plass dersom vannområdene og vannregionen skal kunne nå sine mål innen utgangen av 2015.

Skal man lykkes med det brede folkelige engasjement som vi har i dagens arbeid med vannforvaltningen kreves det statlig innsats ellers vil dagens engasjement føles lite givende og Norge vil ikke klare sine forpliktelser i forhold til EUs krav om rent vann.

 

Hvor er statlig innsats for vannkvalitet?

Vann er en av Norges viktigste naturressurser. Vann er en avgjørende fornybar ressurs, og det er viktig at vi overleverer våre vannressurser i god stand til generasjonene etter oss. Det er press på vannressursene i Akershus på grunn av behov for arealbruksendringer som følge av klimatilpasning blant annet i potensielle kvikkleireområde og opprydning av miljøgifter.

For noen år siden fikk vi nytt europeisk regelverk til å sikre helhetlig og kunnskapsbasert forvaltning av vannmiljøet. Gjennom EUs vannrammedirektiv har Norge påtatt seg å gjennomføre et betydelig løft for miljøplanlegging innen vannsektoren. Akershus fylkeskommune har derfor nylig behandlet handlingsprogram 2013 for Vannregion Glomma. Akershus Fylkeskommune er vannmyndighet for de fem vannområdene Hurdals-vassdraget/Vorma, Øyeren, Leira-Nitelva, Indre Oslofjord Vest og PURA (Bunnefjorden med vassdrag).  

Økende befolkningsvekst med tilhørende utbygning og infrastruktur vil fort komme i konflikt med ønsket om god vannkvalitet. Vannområdenes rapportering viser at den statlige innsatsen må trappes opp.  Det er selvsagt kommuner, forvaltningsmyndigheter, industri og sektormyndigheter vil måtte bidra med de tiltak som trengs for å få rent vann i vår region, men det må settes spørsmålstegn ved om det er avsatt nok ressurser fra nasjonale myndigheter til å kunne gjennomføre tiltak. Oppfølgingen av forvaltningsplan og vannforskrift krever ekstra ressurser og dette må gjenspeiles i statlige myndighetenes prioriteringer og budsjetter.

Det haster med å få dette på plass skal man kunne nå sine mål innen utgangen av 2015. Det må fortsatt settes fokus på landbruket, hvor miljøtiltak må kombineres med kravet om økt avkastning. Dette krevet tett oppfølging fra sektorene. Det må også nå settes inn sterkere virkemidler og tiltak, innen vann og avløpssektoren. Staten bør samtidig bidra med langt større midler til tiltaksrettet overvåking enn i dag dersom kravene i vannforskriften skal oppfylles.

Nåværende regjerings satsting på vannmiljø er faktisk en tredel av hva den lovet. Og jeg håper at en ny regjering vil følge opp. Jeg etterlyser derfor større bidrag fra staten til å gjennomføre klassifisering og overvåkningsprogram uten betydelige forsinkelser. Dette er viktige verktøy for å målrette tiltak i det kommende arbeidet med tiltaksanalyse og tiltaksprogram for samtlige vannområder. Gode, målrettede tiltak vil virke dempende på målkonflikter

Vi må kombinere rent vann, matproduksjon, kraftproduksjon og befolkningsvekst. Det er mange gode planer, men evnen til å gjennomføre er må styrkes da det er i dag for lang avstand mellom dagens miljøtilstand og målene om å oppnå god vannkvalitet.

Behov for bedre vannkvalitet

Utfordringer for vannområdene i Akershus er fremtidig press på vannressursene på grunn av befolkningsvekst, behov for arealbruksendringer som følge av klimatilpasning blant annet i potensielle kvikkleireområde og opprydning av miljøgifter i indre Oslofjord.

Gjennom EUs vannrammedirektiv har landene i EØS-området påtatt seg å gjennomføre et betydelig løft for miljøplanlegging innen vannsektoren. Akershus Fylkeskommune er vannmyndighet for de fem vannområdene Hurdals-vassdraget/Vorma, Øyeren, Leira-Nitelva, Indre Oslofjord Vest og Pura (Bunnefjorden med vassdrag). Vi deltar dessuten i de tre vannområdene Morsa (med Hølenvassdraget), Haldenvassdraget (begge med betydelig areal i Akershus) og Bekkelagsbassenget (primært i Oslo).

De samlede hovedutfordringer for disse 8 vannområdene er som følger:

1.               Befolkningsveksten legger press på areal- og vannbruk. Dette gjelder først og fremst Bekke-lagsbassenget, Leira-Nitelva, Indre Oslofjord Vest, PURA og Morsa.

2.               Produksjon av matkorn bidrar til erosjon og overgjødsling. Dette gjelder først og fremst Haldenvassdraget, Leira-Nitelva, Hurdalsvassdraget/Vorma, Øyeren, PURA og Morsa.

3.               Forurensning som skyldes tidligere næringsvirksomhet, og utlekking fra forurenset grunn. Dette gjelder først og fremst vannområdene rundt Indre Oslofjord: Bekkelagsbassenget, Indre Oslofjord Vest og PURA, men også Leira-Nitelva, Hurdalsvassdraget/Vorma og Morsa.

4.               Klimaendringer endrer risikobildet for jordbruk, bebyggelse og infrastruktur, hvor spesielt ras på grunn av kvikkleire er en problemstilling for Leira-Nitelva, men også Øyeren og nedre del av Hurdalsvassdraget/Vorma.

5.               Miljøgifter som da er et stort problem i indre Oslofjord.

For vannregion Glomma og Akershus fylke vil økende befolkningsvekst med tilhørende utbygning og infrastruktur fort komme i konflikt med ønsket om god vannkvalitet. Både kommuner, forvaltningsmyndigheter, industri og sektormyndigheter vil måtte bidra økonomisk til den oppryddingen og planlegningen som trengs for å få rent vann i regionen. Akershus har likevel muligheten til å møte veksten med tidlig planlegging. Vi kan bidra til at innovative prosesser blir innarbeidet i fremtidens by- og tettstedsplaner. Vi må kombinere rent vann, matproduksjon, kraftproduksjon og befolkningsvekst. Kunnskapen finnes, men viljen til å gjennomføre må samles da det er i dag for lang avstand mellom dagens miljøtilstand og målene om å oppnå god vannkvalitet innen 2021.

Det må også settes spørsmålstegn ved om det er avsatt nok ressurser fra nasjonale myndigheter til å kunne gjennomføre tiltak. Jeg etterlyser derfor større bidrag fra staten til å gjennomføre klassifisering og overvåkningsprogram uten betydelige forsinkelser. Dette er viktige verktøy for å målrette tiltak i det kommende arbeidet med tiltaksanalyse og tiltaksprogram for samtlige vannområder. Gode, målrettede tiltak vil virke dempende på målkonflikter og øke kost-nytte effekten.

Bedre kvalitet på vann i Akershus

Akershus fylkesting har nylig vedtatt planene for bedre vannkvalitet regionen. Målet med vannforvaltningsplaner er å bedre vannkvaliteten. Planene gjelder for alle regioner i landet, og i den første runden er Bunnefjorden tatt med. Planen å sikre vannmiljøet for fremtiden.

Det nye vannløftet for vannmiljøet i Norge følger blant annet av EUs vanndirektiv. Planene er nå utarbeidet av Fylkesmannen, i tett dialog med berørte kommuner som er i Akershus. Fra i år har fylkeskommuner overtatt rollen som vannregionmyndighet i landets 11 vannregioner, og får derfor ansvaret for å samordne gjennomføringen av planene. Ansvaret for å følge opp planene ligger derimot hos mange ulike sektorer og myndigheter som skal bruke sitt lovverk og sine virkemidler for å jobbe mot et felles mål.

I Ski og Enebakk har de gjennom sitt MORSA-prosjekt, gått foran. Det har vi lært mye av. Det som er bra med vannforvaltningsplanene er at alle aktørene samles for nettopp å sikre bedre vannkvalitet. Og det er klart det vil koste for kommuner og huseiere, men det blir bedre for miljøet- og dermed også oss alle.

Det er ikke bare hus- og hytteeiere som kan få en dyr regning som resultat av vannplanene. Også bøndene i distriktet kan få merarbeid. De vil få pålegg om å slutte med jordbearbeiding om høsten og redusere bruken av fosfor i gjødslingen av jorden,