God jul og godt nytt år!

Jeg ønsker dere alle en riktig god og fredfylt jul og ikke minst et godt nytt år.

Julen er alltid hyggelig. Jul er både høytid og fest og samt en tid for ettertanke og ro i huset. Det er viktig å ta vare å tradisjoner og de gamle julesangene med et innhold som er tydeligere enn det skolen kan oppleves som. Glede meg også til å gå på ski og treffe venner.

Takker for året som har gått. Jeg håper å se dere alle på nyåret og jeg ser fram til stadig nye utfordringer i 2018

.

Akershus en bioøkonomiregion

Norge har gjennom oljealderen utdannet seg til og øvd seg på store oppgaver på høyt internasjonalt nivå. Denne kunnskapen må vi nå omsette våre til nye næringer og en ny slagkraftig og bærekraftig industri. Akershus har med sine forsknings- og næringsmiljøer gode forutsetninger for å lykkes med å utvikle ny næring og industri innenfor bioøkonomi. Dette er bakgrunnen for at Akershus fylkeskommune satser bredt og betydelig på bioøkonomi.

Nylig hadde jeg gleden av ønske velkommen til Kick-off for Interreg-prosjektet «The Bioeconomy Region». Det er et samarbeid med Region Värmland, Dalarna og fylkeskommunene i Hedmark, Oppland og Østfold og en rekke næringsaktører. Prosjektet er støttet av EU. Det skal øke den internasjonale konkurransekraften for små og mellomstore virksomheter og stimulere til innovasjoner og vekstbedrifter basert på biomasse fra skog. Prosjektet forventes å kunne bidra til nyskaping når aktører som jobber med biomasse fra skog møter aktører fra andre sektorer som for eksempel fra olje og gass, matvareindustrien og legemiddelindustrien.

Bunnplanken i bioøkonomien er bærekraft, og forutsetningen er en kretsløpsøkonomi hvor ressursene er fornybare og kan gjenbrukes. Bioøkonomien innebærer bruk av naturressurser til mat, fôr, helseprodukter, energi, materialer, kjemikalier, papir, tekstiler og andre produkter. Dette forutsetter at mange fagfelt samarbeider. Vi må bruke bioteknologi, nanoteknologi, kjemi og IKT.

I Akershus er vi særlig godt rustet til å skape verdier på biofeltet med Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norsk institutt for bioøkonomi, Veterinærinstituttet, Institutt for teknologisystemer, Forsvarets forskningsinstitutt, Akershus universitetssykehus og forskningssenteret Simula på Fornebu, for å nevne noen.

Bioøkonomien er allerede en betydelig bidragsyter til verdiskaping, sysselsetting og eksport i Norge. Samlet verdiskaping for de biobaserte næringene er på om lag 100 milliarder kroner eller om lag 5 prosent av verdiskapingen i Fastlands-Norge. Det er allikevel en utfordring at en stor del av Norges bioressurser eksporteres uforedlet. Det  handler om ny verdiskaping i kjente ressurser. Akershus fylkeskommune har engasjert seg i og bidratt til flere prosjekter hvor vi kan øke antallet nyetableringer basert på kommersialisering av forskningsresultater. Det er store muligheter innen bioøkonomifeltet i hele Akershus. Vi har arealene, forskningen, næringslivet og de gode hodene.

Vi vil fortsette å arbeide for at vi får realisert det store potensialet som ligger i Akershus. Vi lover også å ta det med oss inn i regionen Viken, når den dagen kommer. Vå satsing på bioøkonomi er med på å gjennomføre det grønne skifte.

 

Vannforvaltning en demokratisk oppgave

Vann er en viktig felles ressurs for samfunnet. God og helhetlig forvaltning, som ivaretar de samlede samfunnsinteressene knyttet til vann, krever lokal og regional kunnskap og engasjement i det offentlige, næringslivet og hos de frivillige.

Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet foreslår likevel betydelig endringer i organiseringen av arbeidet med vannforskriften.  Forslaget innebærer at vannforvaltningsarbeidet flyttes fra demokratiske arenaer lokalt og regionalt til statlige kontorer, når de mener staten selv er best egnet til å forvalte vannet vårt. Vannressursene er vår felles ressurs og kan ikke defineres som et sektoransvar. God forvaltning av vannressursene er nødvendig i en bærekraftig utvikling, et klima i endring, for næringsutvikling og for folkehelsen. Håndtering av en slik sentral utfordring krever innsats på tvers av sektorer og myndighetsnivåer.

Norge har fått internasjonal anerkjennelse for organiseringen av arbeidet med vanndirektivet. Gode medvirkningsprosesser, bygging av tillit, og tverrfaglig samarbeid på tvers av geografiske grenser tar tid, men gir resultater. Departementene konkluderer etter et år og ikke på bakgrunn av resultater når de nå vil frata fylkeskommunene vannregionmyndighet. Det er et prosessmessig, miljømessig og demokratisk tilbakeslag.

Vannforvaltningsplanene må fortsette å vedtas som regionale planer etter plan- og bygningsloven. Dette er et felles redskap for å få god balanse mellom økonomiske, sosiale og miljømessige hensyn. Det er grunnlaget for samordning mellom statlige, regionale og kommunale etater. Det sikrer gode og helhetlige avveiinger og prioriteringer om samfunnets samlede behov.

Stortinget forutsetter at regionreformen skal gi regionene et større ansvar for samfunnsutviklingen og at fylkesmannens ansvar knyttes til tilsyn, kontroll og beredskap. Regjeringens ekspertutvalg må gjøre sine vurderinger før departementene kan beslutte ny organisering. Departementet vil ha mer fragmentert sektorstyring i direktorater og departement fremfor å bidra til tverrfaglig og helhetlig vannforvaltning.

Regjeringen understreker i Meld. St. 22 (2015-2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver at gjennomføring av nasjonal politikk krever avveininger på lokalt og regionalt nivå. Regjeringen mener at regional planlegging skal ta tak i sektoroverskridende utfordringer og oppgaver. Disse skal underlegges politisk avveining og prioritering. Regional planlegging tilpasses nasjonal politikk og til lokale og regionale forhold. Regionale planprosesser skjer i partnerskap med kommuner, stat, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Endringene som nå foreslås bryter med regjeringens mål om å styrke det lokale selvstyret. Det svekker lokal areal- og ressursforvaltning fordi nasjonale statlige myndigheter ikke har lokal eller regional kompetanse til å avveie samfunnets samlede behov. Kommunenes rolle som areal- og ressursforvalter og regionenes samfunnsutviklerrolle svekkes.

Dagens organisering har vært nybrottsarbeid og den sikrer politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra alle berørte parter. Det er den beste og mest bærekraftige måten å oppnå, og langsiktig sikre god økologisk tilstand i våre vann og vassdrag. Nasjonal vannpolitikk er avhengig av lokal og regional samfunnsutvikling.