Å slå sammen kommuner har i ulike oppslag vært løsningen med stor L, spesielt for dem som ikke har noe med kommunesektoren å gjøre. Selvsagt kan kommunegrensene endres med gode lokale prosesser, men ikke gjennom statlig overstyring. Jeg mener at det har vært en overdreven tro på de potensielle gevinstene ved sammenslåinger og en bagatellisering av problemene ved sammenslåing.
Kommunestrukturen har vært stabil siden 1978. Samtidig har oppgavene til kommunene økt vesentlig, uten at kommunestrukturen i seg selv har hindret dette eller svekket kvaliteten på utføringen av oppgavene. Nye samferdselsprosjekter har redusert reisetiden mellom kommuner har i liten grad påvirket kommunetallet. Større endringer i folketallet i kommuner og regioner, positivt eller negativt, har heller ikke resultert i mange strukturendringer.
Kommunestrukturen kan ikke sees isolert frå de oppgavene som kommunene skal løse. Et omfattende ansvar for velferdstjenester og samfunnsplanlegging krev robuste og selvstendige kommuner, så vel økonomisk som organisatorisk.
De utvidede oppgavene til kommunene og trangen for samarbeid over kommunegrensene har blitt møtt med ulike interkommunale samarbeidsløsninger. Det er bra, men summen av de ulike samarbeidsløsningene har vært økende i kommunene og skaper utfordringer for den samlede folkevalgte styringen. Derfor mener at man ut i fra demokratihensyn bør gjøre noe med dagens grenser og at kommunene selv må gripe denne utfordringen.
Stortinget kan gjerne sette overordnet rammer for langsiktige endringer i kommunestrukturen. Men dette må tilpasses lokale forhold og innbyggerne og lokalpolitikere må kunne ha den styrende innvirkning på prosessene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar