Raskere vei med staten?

Det er stor enighet om behovet for raskere samferdselsplanlegging, men hva løser man egentlig ved er bruk av statlig plan?

Kommuner og fylkeskommuner i Norge ønsker at tiden fra planlegging av et større samferdselsprosjekt starter opp til det blir realisert, blir kuttet kraftig. Da må det først og fremst gjøres noe med dagens omstendelige prosedyrer for godkjenning av slike prosjekter. Det er et statlig ansvar.

Jeg tror ikke hovedårsaken til lang planleggingstid er at kommunene forsinker prosessen gjennom ineffektiv planbehandling.Hvis man bruker statlig plan betyr jo at alle prosesskrav i plan og bygningsloven skal gjennomføres, bare med staten som sluttbehandler i stedet for kommunene.

Det er riktig at konfliktfylte trasèdiskusjoner forsinker planleggingen – også som følge av uenighet mellom kommuner. Men slik uenighet forsvinner jo ikke selv om vedtakskompetansen ligger et annet sted. Bare se for eksempel på trasevalget for ny E6 og Dovrebanen fra Eidsvoll til Hamar. Uansett hvor mye det er vedtatt, har ikke uenigheten lagt seg.

Så en diskusjon om mer effektive planleggingsprosesser er nødt til å inneholde en kritisk vurdering av de prosedyrer som staten har ansvaret for – og som de uansett vil ha ansvar for enten planvedtakene skjer på kommunalt eller statlig hold.

For eksempel at KVU/KS-prosessene er helt frikoblet fra planlegging iht. plan og bygningslovens bestemmelser. Og at staten selv bruker lang tid på å avklare innsigelsessaker – mellom ulike instanser som er innbyrdes uenige – og på endelig sluttbehandling når Miljøverndeartement må endelig bestemme. Et godt eksempel er det at vi måtte vente i over 1,5 år på Statens behandling i forhold til bygging av RV 22.

Hvis konklusjonen bare blir «mer statlig plan», er det nok ganske så begrenset hvor mye raskere planleggingstiden blir for slike prosjekter.