Relgionens plass i det moderne samfunn

Jeg mener at dagens samfunnsdebatt viser en svekket forståelse for troens betydning for mennesker og samfunn. Vi trenger en ny religionsdebatt for å møte utfordringene fra et større mangfold.

Generelt har det vært mange politikere fra ulike partier som har hatt uprinsipiell opptreden angående religionens plass i det moderne samfunn.Felles for en del av utspillene er et ønske om å rydde det offentlige rom for religiøse ytringer. Kravet om å forby hijab i skolen har vært kastet fram både fra AP, SV og Frp.

Arbeiderpartiet sa senere at de var mot et nasjonalt forbud, men for en rett for kommunene til å innføre lokalt forbud. Fremskrittspartiet forsøkte å være konsekvent ved sitt forslag om å forby alle prangende religiøse symboler i det offentlige rom. Konfrontert med spørsmålet om dette også gjaldt kors, ble det svart at det ikke gjaldt små kors, hvoretter hele utspillet måtte trekkes tilbake, uvisst av hvilken grunn.

SV har på sin side også store problemer med privatskolelovens hjemmel til å starte og drive private skoler ut fra en religiøs begrunnelse. Landsmøtet vedtok å forby dem, kunnskapsministeren leter nå etter et juridisk grunnlag for å avslå deres søknader.

I forlengelsen av striden om Dagbladets publisering av tegningen av profeten Muhammed som gris, valgte Siv Jensen å snakke om islamiseringen av det norske samfunn.

En del av disse utspillene er et utslag av at vi i Norge i moderne tid ikke har hatt en grunnleggende debatt om religionens plass i samfunnet. Jeg mener at sekulariseringen av samfunnet har svekket samfunnets evne til å takle debatter og potensielle konflikter som knytter seg til religiøse uttrykk. Karikaturstriden og debattene om religiøse symboler tyder på at vi trenger å diskutere dette politisk.

De fleste er god med rett opptatt av kristendommens betydning for det norske samfunn.
Statkirke-forliket skal ivareta to hensyn:

Den norske kirke som et selvstendig trossamfunn, og Den norske kirke som forvalter av en 1000 årig historisk arv. Kristendommen preger vårt menneskesyn, våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Dette skal fremdeles være en viktig del av grunnmuren for det norske samfunnet og Den norske kirke vil også beholde en spesiell stilling i lovverket. Dette skal vi ta vare på.

Men veien videre for det norske samfunnet må gå langs to viktige dimensjoner.
Den ene er frihet til å tro eller ikke tro, ytre sin tro, skifte tro.
Den andre er fellesskap: En langt sterkere bevissthet om at vi i det norske samfunnet har en felles kulturarv som lever, endres og utvikles, men som ikke må neglisjeres, unnskyldes eller fornektes selv om mangfoldet er blitt større.