Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa innkalte i denne uka jernbanedirektør Elisabeth Enger og konsernsjef i NSB, Einar Enger, til møte i departementet. Bakgrunnen for dagens møte er situasjonen for togpassasjerene de siste ukene.
Ved siden av de sedvanlige og tilbakevendende problemene i Oslo-tunnelen har passasjerer på en rekke strekninger opplevd togstans, forsinkelser og sprengkulde. Jernbanekundene blir kalde og frustrerte, og det er helt forståelig. Det svekker tillitten til for hele kollektivtrafikken. NSB og Jernbaneverket har faktisk som mål at 90 prosent av togene skal være i rute. Likevel viser tallene fra uke 51 at de klarte det bare med det 77 prosent av avgangene i uken før jul, skrev Aftenposten 5. januar og denne uken har jo ikke vært bedre.
Jeg er glad for at konklusjonen var at regjeringen nå oppfatter togkaoset som en uakseptabel krisesituasjon og det ikke er ingen lettvinte løsninger for jernbanen. Det bør være to strategier. Det må settes inn umiddelbare tiltak for å løse situasjonen på kort sikt, men det er bare er de langsiktige tiltakene som vil gi pendlere og passasjerer et godt tilbud. På kort sikt er ikke Jernbaneverket og NSBs kriseberedskap er ikke heller god nok. De må være føre var og ha beredskap. NSB bør også være kjappere til å sette inn busser.
Det er et stort paradoks at flere politikere har lyst til å diskutere lyntog. Vi må først av alt få orden på dagens infrastruktur. Det er underlig at de som vil ha lyntog løfter det fram med en voldsom glød når togene vi allerede har ikke går. Jeg er redd for at lyntogdiskusjonen tar vekk fokus fra folks hverdag. Vi må bruke samfunnets midler på best mulig måte.
Regjeringen sier at den har store planer om forbedret infrastruktur og vil bevilge betydelige midler de neste fire årene. Det trengs, men er det nok. Jeg synes ikke regjeringens langsiktige tiltak for å normalisere togtrafikken er tilstrekkelige. Den strenge kuldeperioden har forsterket det som allerede er dårlig. Fysisk opprusting av banenett og materiell er svært viktige forutsetning for at togene skal gå. Vi trenger og en fornyelse av hele sektoren og økt konkurranse.
Jernbaneverkets direktør Elisabeth Enger antydet etter pressekonferanse at etaten har kompetanseproblemer. Hin fortjener ros for at hun er ærlig om situasjonen og innrømmer at etaten har utfordringer når det gjelder kompetanse. Kanskje bør også man vurdere å organisere Jernbaneverket som et statlig foretak som Avinor. Andre hevder at man bør konkurranseutsette deler av Jernbaneverket, slik det ble gjort med deler av Statens vegvesen, i stedet for å pøse inn penger i systemer som ikke fungerer.
Oslo og Akershus forventer til sammen en befolkningsøkning på 300- 400 000 mennesker i 2030, en økning på 35 %. Dette må møtes med et miljøvennlig transporttilbud. Alternativet til tt forutsigbart togtilbud er mer kø, kork og kaos på veiene. Uansett politisk ståsted bør vi være villige til å diskutere løsninger som kan gi samfunnet et moderne togtilbud til beste for miljøet og brukerne.
Jeg har plassert min blogg i Eidsvoll på norske bloggkart!
En liten bemerkning til: To ganger i året telles passasjerene på alle lokaltog i Osloområdet. NSB regner med at rundt 40.000 personer reiser inn og ut av Oslo hver eneste dag med tog. Men alle togene var ikke forsinket. Derfor vet vi ikke hvor mange som ble berørt av forsinkelsene.
SvarSlettDirektør Petter Brubakk for næringspolitikk i NHO mener det er helt uholdbart med så store forsinkelser. Det gjør det umulig for arbeidsgivere og arbeidstagere å planlegge dagen. Det har enorme kostnader for bedriftene - og også for miljøet, mener direktør Petter Brubakk for næringspolitikk i NHO.
Ved Transportøkonomisk institutt har de regnet på hva det koster når arbeidstagere kommer for sent på jobben - nettopp på grunn av togforsinkelser. Hver tapte arbeidstime har en verdi på anslagsvis 400 kroner, Hvis det kun er snakk om fritiden til folk er prisen lavere - i utgangspunktet rundt 100 kroner per time ventetid.
Men så lenge NSB ikke har noe tall på hvor mange som blir berørt av forsinkelsene er det umulig å regne ut en totalsum.Det har aldri vært undersøkt hva dette totalt koster for samfunnet, men det hadde vært svært interessant. Det er ikke kun kostnader til den enkeltes forsinkelser, men også den alminnelige virkningen på hvilket transportmiddel folk velger.
Det er viktig å få en oversikt over de samfunnsøkonomiske konsekvensene, ikke minst tidstapet for de reisende, av driftsavvikene på jernbanen. Dette som grunnlag for prioriteringer av innsatsen fremover